Filmanmeldelse
Tamme slag fra Benny Safdie
Benny Safdies første film uten broren ved sin side er en tam og overfladisk fortelling om en av MMAens pionérer, Mark Kerr.
The Smashing Machine følger MMA-stjernen Mark Kerr, spilt av Dwayne «The Rock» Johnson, i det han forlater sin karriere som proff wrestler til fordel for den da helt nye idretten, Mixed Martial Arts (MMA). I prosessen utvikler han en opiumsavhengighet. Avhengigheten, rehabiliteringsprosessen og kampsportkarrieren leder til at hans forhold med kjæresten Dawn Staples, spilt av Emily Blunt, blir satt på prøve.
Klisjefylt melodrama
Et av de første problemene som slår meg, er mangelen på minneverdige enkeltscener. Filmen serverer bombastiske treningsmontasjer, intense krangler mellom Kerr og Staples, og selvfølgelig, slåsscener fra inne i bokseringen, eller octagonen, som det heter i MMA-universet.
Filmen lener seg tungt på klisjeer, og oppleves som livløs og overfladisk. Og jeg er ikke i mot klisjeer; gi meg gjerne hundre filmer om kampsportsutøvere som egentlig kjemper sin tøffeste kamp med seg selv i Ray Liottas (Raging Bull) ånd; la asjettene fly vegg imellom mens slåsskjempen krangler med sin nevortiske elsker, som han prioriterer bort i jakten på ære; la muskelbunten gråte som et barn i garderoben når verden ikke ser på. Alt dette får du i The Smahing Machine. Og riktignok er det ironi å spore i enkelte av de klisjefylte dialog-scenene, men også ironien oppleves uinspirert.
Klisjeer er ikke et problem i seg selv, men de må ikke oppstå av latskap eller manglende talent. De må engasjere, enten ved å tilføre historien dybde, eller ved å underholde. Klisjeene i The Smashing Machine gjør dessverre ingen av delene.
Dårlig struktur
I tillegg til at enkeltsscenene er svakt utført, er fortellingens struktur også et problem. Strukturen skader enkeltscenene enda mer enn klisjeene.
I en av filmens mest dramatiske scener, da Staples, i en krangel med Kerr, peker revolveren mot hodet sitt og truer (noe halvhjertet) med å ta livet sitt, blir det klart for meg hvor tam denne filmen er. Jeg oppdager nemlig at jeg gir blaffen i om hun drar i avtrekkeren eller ikke. Filmens rotete oppbygning gjør at seeren ikke er tilstrekkelig investert i forholdet mellom Staples og Kerr, til at en såpass voldsom scene gjør det inntrykket det burde gi. Det oppstår dermed en pinlig avstand mellom scenens alvor og den manglende effekten alvoret har på publikum. En avstand som dessverre er gjennomgående i filmen.
Dårlig skildring av en spennende karakter
Så må det sies at filmen har et lyspunkt, nemlig hovedkarakteren og hans historie, som er sann. Mark Kerr er en høflig slåsskjempe, snill og mild utenfor ringen, nådeløs i det han entrer The Octagon. Han er en slags blanding mellom Robert De Niros Ray Liotta og oksen Ferdinand – hvis Liotta hadde vært mildere og oksen Ferdinand hadde vært avhengig av opium. Alt er altså lagt til rette for et dyptgående og medrivende drama.
Safdie får imidlertid ikke særlig mye ut av karakteren, på tross av at Johnson gjør en respektabel jobb i rollen som Kerr. Filmen går aldri i dybden på noen av Kerrs sider. Først blir han avhengig av opium, men hvorfor får vi aldri svar på. Så blir han avholds, men da blir han en pedantisk tørrpinne av en ektemann. Deretter er det mesterskap, og atter mer slåssing. Verken avhengigheten, det turbulente kjærlighetsforholdet eller boksesekvensene skildres på en måte der man kan sympatisere med Kerr.
Dermed blir filmen som forsøker å være et psykologisk dyptgående knyttneveslag om ambisjoner og indre demoner intet mer enn et lite knips. Et knips som ikke tilfører undertegnede stort mer enn noen trivielle fakta om MMA-sportens oppstandelse.
