Filmanmeldelse
Den vanskelige tredjefilmen
Alpha er en poetisk film om oppvekst, familieproblematikk og epidemi. På tross av flere unike kvaliteter når ikke filmen sitt eget høye ambisjonsnivå.
Når 13 år gamle Alpha tatoverer en «A» på skulderen sin på fest, frykter hennes Maman at tattoveringsnålen bar med seg en smittsom sykdom som herjer i Frankrike. En sykdom som gradvis forvandler mennesker til steinaktige ruiner. Historien utvides ytterligere når Alphas onkel, heroinisten Amin, en mann hun ikke ante fantes, plutselig flytter inn. Historien veksler mellom nåtid og fortid, og forteller om Amins rusmisbruk, hvordan han blir smittet av sykdommen, og hvordan Maman og familien håndterer dette. Samtidig opplever Alpha bli utstøtt på skolen fordi medelevene tror hun er smittet. Alt dette kulminerer i et klassisk Ducornau-motiv: en coming of age-historie fortalt gjennom body horror.
Doucornau er kjent for å bruke body-horror som et bilde på menneskelige og samfunnsmessige utfordringer. Mens hun i filmen Raw (2017) brukte kannibalisme som et bilde på arvelig mental uhelse, er den smittsomme epidemien som gradvis gjør mennesker om til steinaktige ruiner, som en allegori for aidsepidemien.
Alpha opplever å bli utstøtt, og frykter hun er smittebærer. Samtidig knytter hun seg til Amin, som også har erfaring med utenforskap. Slik møter hun den dystre voksenverden.
I Ducornaus filmunivers er ikke overgangen fra barn til voksen en overgang fra å se verden som magisk og grenseløst til å se den som regelstyrt og kjedelig. Alphas verden blir mer marerittaktig og mindre logisk i det hun lærer mer om samfunnet og familien rundt seg.
Dette illustreres i scenen hvor Amin er tilbake i livene til Maman og Alpha. Er han ekte, eller et kollektivt minne? Fra dette øyeblikket blir filmen stadig mer desorienterende og surrealistisk. Blant annet i en musikkvideo-aktig sekvens, der Alpha blir med Amin til løkka for å spille fotball, for deretter å dra videre på nattklubb. Sekvensen har logikken til en drøm og stilen til en musikkvideo – alt til Nick Caves bombastiske låt, «The Mercy Seat».
Problemet med denne og andre lignende surrealistiske sekvenser, er at de kan bli insisterende. Det virker som om Ducornaus kjærlighet til sin egen stil styrer hvor hardt hun trykker til i formgrepene, det er som om hun sier: «Se på meg, jeg lager kunst!».
Andre steder fungerer surrealismen bedre. Som i scenen der Amin, som er smittet av viruset og nesten fullstendig gjort om til en ruin, ligger for døden. Her fungerer metaforene svært godt nettopp fordi de ikke insisterer på seg selv med overdrevne tablåer eller bombastiske lydspor. I stedet er Amin på sitt varmeste og mest sårbare.
Det er synd at Ducornau ikke viser bedre skjønn for hvilke visuelle motiver hun skal velge, og hvordan skal orkestrere dem, for hun har utvilsomt en særegen stemme. Alpha kan ikke kalles noe mesterverk. Den er også et godt stykke unna hennes forrige film, Cannes-vinneren Titane (2021). Men, det er ingen tvil om at Ducornau er et unikt talent som er verdt å følge med på.
