Kunstvandring
FYSIKK PÅ SYRE OG NAKEN MANN VED INNGANGEN:
Dette er Oslos campuskunst
Det er en kjensgjerning at Universitetet i Oslo (UiO) huser mye «stor» kunst. Men loffer også økonomistudentene ved Kristiania og sykepleierstudentene ved Oslomet blant ukjente skatter? Universitas har dratt på skattejakt for å sjekke.
– Man kan jo anerkjenne at dette er fysikken på syre, forteller kunsthistoriestudent og redaktør i tidsskriftet Paragone, Aurora Hirsch Steffens (23).
Paragone geleider Universitas på en uhøytidelig kunstvandring gjennom Oslos studiesteder. Turen begynner nederst på universitetsområdet på Blindern, nærmere bestemt Fysikkbygningen. Paragone er et faglig og kritisk kunsthistorisk tidsskrift, drevet av kunsthistoriestudenter ved Universitetet i Oslo (UiO).
Sammen med Steffens’ to medstudenter og kolleger, sosiale medier-ansvarlig Simone Brunstad (22) og sekretær Matilde Erline H. Pettersen (26), spankulerer vi gjennom studiestedene for å titte på flott – og ikke fullt så flott – kunst. Vandringen tar utelukkende for seg kunst som er stilt ut hos byens universiteter og høyskoler.
– Ganske mye kunst krever en annen type oppmerksomhet. Man må være nokså tålmodig i møte med den. Kanskje kan kunst på universiteter være en slags oppfordring til å ta seg tid til å stoppe opp og kikke på noe. Jeg kan hvert fall synes det er fint, det blir en distraksjon i hverdagen, sier Steffens.
I fysikkens verden
Bak hovedinngangen til Fysikkbyggets store glassdører, blir man møtt av Per Krohgs (1889-1965) Atomet i verdensrommet (1938). Freskomaleri og glassmaleri forenes til et sammensatt kunstverk på omtrent 300 kvadratmeter.
Sammen med glasskunstner Borgar Hauglid, skapte Krohg dette verket etter å ha vunnet utsmykningskonkurransen av hallen i 1935.
– Denne estetikken kalles utopian scolastic. En stil som utgangspunkt i skolebøker og minner om ungdomsskolens naturfagsbøker, forklarer Brunstad.
Krohgs verk er viet forskning, undervisning og ny innsikt.
– Det er jo en kunstners forståelse av vitenskapen. Det er et slags forsøk på å gjøre noe som er veldig abstrakt om til en visuell verden, forteller Steffens.
Her er det kunst passende for et vitenskapsbygg, med andre ord! Universitas marsjerer videre på skattejakt.
Kunsten kveles
Straks befinner vi oss i Niels Kaffebar på Det humanistiske fakultet. Helt innerst, i hver sin krok, henger det to malerier av Mikael Lo Presti (f. 1989), Silhouette III (2023) og Still life with orange #57 (2024). De fleste verkene på UiO er stilt ut på vegne av Kunst i offentlige rom (KORO).
– Jeg synes det er litt trist at det er så skjult. Det blir litt sånn at de som vet, de vet, sier Brunstad.
Silhouette III er plassert rett over en av spiseplassene på den innerste veggen i kafeen. Brunstad bekymrer seg litt da det er få centimeter mellom toppen av rammen og taket, samt bunnen av rammen og spiseplassen. Hun mener det ikke får puste.
– Samtidig kan det være greit med litt folkelig kunst. Skal all kunst som er bra, henge på Astrup Fearnley med hundre meter mellom tak og ramme - eller er det litt greit at det er i stua til Blindern? spør Brunstad.
Pettersen mener at verket er mye mer lekent enn hva vi har sett tidligere i dag, det er noe veldig ungt over det.
– Jeg har alltid tenkt på dette som et skeivt bilde, forteller Brunstad.
Hun trekker en sammenheng mellom den rosa trekanten og konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. En tid da den rosa trekanten ble brukt til å markere homofile menn, som ble forfulgt for sin seksualitet. Hun lurer på om appelsinen kan symbolisere noe fruktig og søtt.
Da legger Steffens til at kurateringen kan ha vært et så banalt valg som at noen har sett en appelsin, og valgt å plassere verket i kafeen.
– Plasseringen i kafeen gjør at bildet kanskje har som hensikt å vise til et pauserom, sier Pettersen.
En påminner
Etter en kort reise med buss for trikk, befinner vi oss på Oslomet. Utenfor Andrea Arntzens hus ligger Christine Aspelunds (f. 1966) bronseskulptur Lying low / male nude (2012). Skulpturen forestiller en eldre mann, som ligger naken foran byggets inngangsparti. Det er lett å overse skulpturen. Lytter vi til Paragone-skribentenes tanker rundt verket, kan dette være noe av hensikten med skulpturens plassering.
– Jeg skvatt første gang jeg så den, fordi den ser så ekte ut, forteller Pettersen.
Jeg skvatt første gang jeg så den.
Steffens forteller at det er noe veldig brutalt og vondt ved den nakne mannen som ligger utenfor inngangen man går inn og ut hver dag. Kanskje legger man ikke merke til han, kanskje slutter man å legge merke til han fordi man blir så vandt med det.
Brunstad påpeker at det ikke nødvendigvis er en original idé med nakne, sårbare skulpturer i offentlige rom, men at det likevel fortsetter å fungere som en påminner for mange mennesker.
Støvete kunst
Vi entrer Oslomet, og beveger oss oppover én etasje, uten å skimte noe særlig kunst. I kafeteriaen møter vi likevel på en positiv overraskelse. Her får vi øye på to store billedvev. Follow me, Grow (2015) og Follow me, Shine (2015) er to verk i lin og ull, laget av Annika Ekdahl (f. 1955). De myke veggteppene tilføyer en oppmykning av det ellers sterile interiøret.
– Jeg blir sjalu over at vi ikke har dette hengende på Georg Morgenstiernes hus, kommer det fra Brunstad.
Dette er verk man kan se lenge på, og man vil stadig oppdage nye elementer.
– Visuelt så fungerer det veldig godt med denne hagen, som et symbol på at man skal vokse og utvikle seg, sier Steffens om Follow me, Grow.
Follow me, Shine viser en varm stue, med tepper, bøker og et piano i sentrum. I motivet finner man også en svane, ape og enhjørning.
– Det minner meg om da jeg var liten, den nysgjerrigheten man hadde som egentlig bør være en del av det å studere, sier Steffens.
Det er noe trygt og hjemlig ved verkene. Hun legger til at det rører i et slags kollektivt barndomsminne.
Paragone-skribentene lar seg imponere over Oslomet, likevel legger de merke til hvor støvete verkene er. De synes det er hårreisende at det ikke er noen som tar bedre vare på kunsten.
Privatisert kunst
Paragone tar oss enda lenger inn i sentrum, og vi står utenfor Kristianias nyeste undervisningsbygg, i Kirkegata 23-25. Her blir vi møtt med skuffelse. Hovedproblemet er nok ikke kvaliteten på all kunsten høyskolen rommer, problemet er at den ikke er tilgjengelig for alle studenter. Dersom man ikke er student ved Kristiania, slipper man ikke forbi resepsjonen.
Kanskje det er like greit? Paragone er ikke særlig imponert over smakebiten vi får tilgang på. I toppen av trappene ser man verket Den siste leser (2025) av Håkon Gullvåg (f. 1959). Et verk som illustrerer bøker i bokhyller. I sentrum av bokhyllen er det en dør, hvor det ser ut som en menneskeskikkelse er på vei ut. Det er brukt en slags krakeleringseffekt, hvor deler av motivet blir hvisket ut.
Dette er veldig banalt.
– Dette er veldig banalt, det virker som noen har tenkt «skole» er lik «bøker». Også er det skikkelig stygt, begynner Brunstad.
De er alle enige om at motivet er nifst. Plasseringen av kunstverket gjør at de ikke får lyst til å gå opp trappen. Ironisk nok, kan vi heller ikke det.
Pettersen mener at dette er en av de beste plasseringsmulighetene vi har sett i løpet av dagen. Man kommer inn hovedinngangen og dette er det første man legger merke til. Hun synes bare det er synd at de ikke har benyttet sjansen til å henge bedre kunst der. Steffensen vektlegger også hvor dystopisk følelse tittelen gir, Den siste leser.
– Verket får meg bare til å kjenne på eksamensskrekken. En overveldende følelse av å skulle kunne alt, sier Steffens.
Formspill
Sammen med Paragone vandrer vi videre til Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Skolen hvor nåværende og fremtidige kunstnere dyrkes. KHiO viser seg å ikke romme så mye offentlig kunst, da de bruker mye plass til å produsere og stille ut kunst som studentene selv står for. Dette vil dog si at man kan besøke dem for å titte på midlertidige utstillinger og andre oppsetninger.
Nede ved Akerselva, ved siden av trappene opp til selve KHiO. Double Dynamic (2012) er to skulpturer på åtte meter av Camilla Løw (f. 1976). De er laget av brennlakkerte stålplater, som er sveiset og satt sammen.
– Det er litt skuffende kanskje, men det er jo fint, sier Brunstad.
Hun mener en enda høyere samtidsskulptur hadde kledd stedet bedre.
– Jeg tror at denne kunne vært på Blindern, og at skulpturen på Fredrikkeplassen kunne vært her, sier Brunstad.
En siggepause på benken
Rett på andre siden av elva, har vi kommet til kunstvandringens endestopp. Vi står utenfor Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), mellom byggets åpne rom. I likhet med KHiO, har ikke AHO så veldig mye offentlig kunst stilt ut. Dette er også av samme grunn, nemlig at studenter trenger rom for egne prosjekter og utstillinger.
Reiser man til fots fra KHiO, vil det første man møter på hos AHO være Knut Åsdams (f. 1968) Recombinant place: Cloaked mirror body (2002). Installasjonen er ment til å brukes som en benk.
– Denne er jo veldig passende til stedet, den kunne jo ikke stått noe annet sted, sier Brunstad.
Hun trår på kanten av installasjonen og oppdager at den har løsnet fra bakken under. Samtidig kommer det en hul lyd fra materialet. Ved første øyekast ser benken ut som tung stein, men den er laget av glassfiber.
– Det er gøy med et såpass inngripende verk. Benken inviterer til å sitte og prate, fortsetter Steffens.
Hun liker hvordan kunstverket følger landskapet, men bekymrer seg for at det har løsnet fra bakken. Opprinnelig var benken speilende blank, og gikk dypere ned i bakken. Den virker både preget av bruk og endringer i landskapet.
– Hvis man skal tenke på hele arealet som en slags enhet, så er benken med på å lukke det. Uten benken ville det vært et uforløst, tomt rom, sier Steffens.
Jeg hadde nok tatt en sigg her om sommeren.
Brunstad ble skuffet over at den var hul og laget av glassfiber, og synes den mistet mye av sjarmen sin. Hun sier at hun ikke ønsker å bare være negativ, og er enig i at det er en fin benk.
– Jeg hadde nok tatt en sigg her på sommeren, avslutter hun.
