Bokanmeldelse
Er det deres tid?
Miljøbevegelsen har så lyst til at vi skal beholde håpet, at de ser sitt snitt til å bringe oss en antologi. Som antologier flest ender boka som en rekke takketaler.
«Det farligste er å gi opp håpet», skriver redaktør Gina Gylver i Agenda Magasin i forbindelse med lanseringen av antologien Vår tid er nå!. Håpet er ikke for optimister, men for dem som fortsetter å gå enda de gode grunnene ikke er å finne. Antologien utgis i en kontekst der regjeringen åpner opp for historisk antall leting av nye olje- og gassfelt, samtidig som Fremskrittspartiet (Frp) og Høyre har flertall alene på meningsmålinger, og med et Frp dobbelt så stort som Høyre. Håp hadde vi da vi streiket for klima i 2019, men det er syv (!) år siden. Hvorfor skal vi bry oss om Vår tid er nå! når Støre viser fingeren til SV, MDG og Natur og Ungdom? Det virker som klimastreikernes tid er forbi. Det er kanskje farlig, men ikke vanskelig, å gi opp.
Nekrologer?
Jeg skal uansett gi antologien et forsøk, selv om en forlagsarbeider jeg kjenner har hvisket i mitt øre at ingen i Norge leser antologier. Det skal altså Res Publica og Gina Gylver ha, begge har håp – for verken saken eller formen maner til optimisme. Gylver er også åpen om sakens vanskelige tid: Hypen har lagt seg, og mange av oss er maktesløse på klimaets, naturens og menneskehetens vegne. Hva gir da disse unge aktivistene håp? Svaret finnes forhåpentligvis i antologien.
Hvem disse unge aktivistene er, får jeg ikke vite i innholdsfortegnelsen. Mange av dem er ukjente for meg, men en knapp introduksjon får jeg i starten av hvert kapittel. Lege, odelsjente, innvandrere og mange flere: Alle gir de sine unike innganger til, og opplevelser av, klimaendringenes konsekvenser. Det er unektelig interessant, men tidvis litt kjedelig. Odelsjente Elvira Gomez Snerte skriver om livet på gården og konsekvensene av klimaendringene. Hun snakker til de innvidde: Refleksjonene knyttes for lite tilbake til det allmenngyldige. Stort sett er historiene altså små vinduer inn i den enkeltes erfaringer med klimaendringer. Boka selger inn et budskap om håp, men problemet er bare at få peker fremover, de fleste ser bakover og er nostalgiske. Det er som å delta på et symposium – eller verre: lese en rekke nekrologer.
Gylvers tid forbi
Språket er hos mange av bidragsyterne tidvis godt, og når det treffer er det en fryd. Jeg kjenner både indignasjonen og viljen til motstand vokse; stadig, mens jeg leser, får jeg lyst til å gå ut foran Stortinget igjen. Indignasjonen opplever derimot språklige voksesmerter ved enkelte bidrag, som hos Gytis Blazevicius, tidligere leder av Natur og Ungdom. Her er det interessante betraktninger om forskjeller av klassepolitisk og geografisk bakgrunn, men språket gjør leseopplevelsen mindre givende enn den kunne vært. Jeg skylder ikke på Blazevicius, men retter skytset mot Gylver og redaktøren hos Res Publica – har dere ikke råd til litt språkvask? Skal boka tas seriøst, må også språket være gjennomgående godt.
Antologien bringer i sum lite nytt til verden; det er på mange måter en gjentakelse av de mantraene vi har hørt før. Dette er ikke nødvendigvis dumt: For dem som fikk sin politiske oppvåkning i og med perioden fra Parisavtalen til skolestreikene, som meg selv, bidrar antologien til moralsk-forarget gjenoppvåkning. I tillegg setter utgivelsenregjeringens nylige kutt i klimatiltak i grelt lys. For dem som bare kjenner Simen Velle og Jordan Peterson gir det kanskje noen nye perspektiv. Frykten er bare at boka mest av alt er et slags klapp på skulderen, eller en sårt tiltrengt motivasjonsboost til de som allerede bryr seg: For oss som streiket i 2019, men som nå kjenner avmakten vokse. Det er, med andre ord, en bok til sine egne. Håpet er at noen av kullene under oss plukker opp boka – hadde de bare giddet å lese. Redningen er kanskje at performativ lesing trender på sosiale medier. Min anbefaling er derfor å la Oskar Westerlin promotere antologien: Vi lever nemlig i hans, og ikke Gina Gylvers, tid.
