Usammenhengende økonomistisk retorikk om «tullestudier»

Tidligere i år startet debatten om «tullestudier» på nytt etter en mye omtalt reklamekampanje fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Kampanjen oppfordret studenter til å søke studier som ikke var «irrelevante», og promoterte studier universitetet mente var særlig samfunnsnyttige. 

Deler av debatten som blusset opp i ettertid var preget av en snever forståelse av ulike studiers verdi. Denne «økonomistiske» tankegangen fører til selvmotstridende resultater. Studenter oppfordres til å gå studier som har størst personlig gevinst, mens læresteder finansieres basert på antall studenter de tar opp. Samtidig er det misnøye med at for få studerer viktige yrker som sykepleier og lærer. Snever økonomistisk tankegang gjør at studenter, læresteder, og samfunnet har ulike målsetninger.

Økonomisme er en styringslogikk der snevre økonomiske mål og modeller driver beslutninger. Fenomenet er tidligere omtalt av professor Noralv Veggeland. Han definerer økonomisme som «økonomisk fundamentalisme som bygger på rene økonomiske kalkyler som ensidig beslutningsgrunnlag for politiske vedtak». Han knytter tankegangen til forvaltningsteorien New Public Management (NPM), og konkluderer med at fenomenet har ført til dårlige resultater i offentlig forvaltning.

Veggeland er ikke alene om å være kritisk til økonomisme og NPM. Professor i samfunnsantropologi, Emil A. Røyrvik, har beskrevet resultatet av de tett beslektede ideene. Han mener at universitetene har blitt masseprodusenter av studenter, lik en bedrift som lager varer og tjenester. Dette er kjernen i en økonomistisk tankegang. Man forestiller seg at snevre økonomiske prinsipper er best egnet til å organisere høyere utdanning ved å konstruere «markeder» der studentene omdannes til «kunder» og læresteder blir «bedrifter» som tilbyr utdanninger. 

Studenter søker seg til studier som virker spennende eller som gir lønnsomme karrierer, universitetet setter opp studier de tror tiltrekker seg søkere, og staten belønner dette med finansiering.

I debatten rundt NMBU sin reklamekampanje har vi sett vekslende bruk av «økonomistiske» argumenter. Konkurransen om studenter har blitt vanskeligere for universitetene, og de blir mer villige til å være harde i sine reklamekampanjer. Da er det lett å lokke med studier med gode muligheter for høy lønn eller med kule titler for å få tak i studenter.

Hvis alle studenter skal maksimere økonomisk utbytte av studiene ville de søkt seg mot høytlønnede yrker som advokat, leder og økonom. Da ville universiteter og høyskoler satt opp mange slike studieprogram for å få tak i flest mulig studenter. Samfunnets behov for

lærere og sykepleiere ville blitt enda større, og skylden ville blitt lagt på studenter, læresteder, og «tullestudier» for å bortforklare at den økonomistiske tankegangen i hvert ledd av utdanningssystemet gjør at det ikke trekker i samme retning.

Nå tror jeg ikke at alle studenter er ute etter å maksimere lønnsomheten av studietiden – hva som motiverer valg av studieretning kommer an på personen. Mitt poeng er at tilhengerne av økonomismen også er de mest høylytte kritikerne av «tullestudier». Samtidig overser de at mange av studiene de mener er irrelevante fordi de synes de ikke er nyttige nok for samfunnet, faktisk er lønnsomme for universitetene. Den overordnede ideen om økonomisk lønnsomhet er den samme, men den gir motstridende resultater når den brukes forskjellige steder.

Med en styringsmodell der universitetene later som de er bedrifter som konkurrerer om studentene som har blitt omgjort til blir kunder, har vi havnet i en paradoksal situasjon. De som fremmer en økonomistisk logikk, ender opp med å kritisere konsekvensene av sin egen politikk for å ikke være samfunnsnyttige nok. 

Kortsiktige økonomistisk tankegang kan lett trumfe langsiktige samfunnsbehov når andre perspektiver utelates.

«Det er ikke Oslo kommune som bygger studentboliger, Wiig, men vi kan ta grep for at det skal bygges mer»

Bruker titalls millioner: Finner ikke praksisplasser

Trehytter mot våpenfabrikken