Bruker titalls millioner på praksisplasser

De fire medisinske fakultetene i Norge bruker «uforholdmessig mye ressurser» på å fikse praksisplasser for studentene sine. Det skrev fire dekaner ved de medisinske fakultetene ved Universitetet i Oslo (UiO), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Tromsø (UiT) og Universitetet i Bergen (UiB) i et brev til Helse- og omsorgsdepartementet i januar.

Dekanene påpekte at kommunene i for liten grad anser praksisplassene som en ressurs og rekrutteringsarena. Som følge av dette må universitetene bruke mye tid på administrativt arbeid til å forhandle fram kortsiktige ordninger og avtaler om praksis i primærhelsetjenesten og hos fastleger.

– Det går utover andre ting som vi kunne gjort for å løfte kvaliteten på andre deler av studiet, sier prodekan ved Det medisinske fakultet ved UiO, Magnus Løberg.

Nå etterspør dekanene andre måter å organisere praksisordningen på, og at mer ansvar blir lagt på kommunene.

På toppen av alt annet

Tall Universitas har fått innsyn i, viser at det medisinske fakultetet ved UiO brukte 20,8 millioner kroner på praksisutgifter i 2025. Dette går blant annet til å ansette fastlegene som praksisveiledere, men også til å finne bolig for studentene i praksisperioden. 

Ressursbruken dekanene sikter til gjelder både dette økonomiske aspektet, men Løberg påpeker at det også omfatter andre ting:

– Det som ikke er synlig gjennom pengene, er den innsatsen som gjøres for å ivareta dette nettverket av allmennpraktikere som er ganske betydelig. Det er mye kommunikasjon som foregår.

De fleste av dagens praksisavtaler er med enkeltfastleger som veileder noen få studenter i året, ifølge Løberg. For dette får de en liten ansettelse på 5-20 prosent på universitetet som lønn for jobben. Dette krever mye administrativt arbeid, som for eksempel å holde på avtaler med fastleger og inngå nye år etter år.

– Det blir av ulike årsaker en del utbytting av fastleger, og det å rekruttere nye er ikke så veldig lett, forklarer han og legger til:

– Det er ikke sånn at kommunehelsetjenesten har noe sørge-for-ansvar. Så da gjør fastlegene det hvis de har lyst. Å ta på seg praksisveilederjobben krever at det er noe man vil gjøre på toppen av alt annet.

Sykehusenes oppdrag

Løberg sammenligner ordningen med den andre praksisperioden man har på femte året av studiet som foregår på sykehus. Sykehusene har nemlig et utdanningsoppdrag fra øverste hold, Helse-og omsorgsdepartementet (HoD). 

– Det er en del av deres budsjetter, og da er det ikke noe spørsmål om de skal gjøre det. Det er veldig mye enklere for oss, sier han.

– Man burde på et eller annet vis legge sterkere føringer eller insentiver for at kommunene også skal bidra i utdanningsoppdraget, sier han. 

Løberg mener at kommunene har bedre oversikt over sine fastleger, noe som vil gjøre det lettere å rekruttere.

– De vet hvilke fastleger som har kapasitet, hvem som har interesse og kompetanse. For oss så blir det ganske tilfeldig hvem som kjenner hvem.

Flue på veggen

Leder i Medisinsk fagutvalg (MFU) ved Universitetet i Oslo, Marcus De Boer (24) forteller at studenter har rapportert ulik kvalitet i tilbudet man får i praksis hos fastlegene: 

– I noen tilfeller opplever studentene at de får ta aktivt del og være mye med, mens andre sitter der og føler at de er en flue på veggen i fastlegens hverdag, sier De Boer.

– Man kan jo argumentere for at dersom det hadde vært mer faste avtaler, så kan det være at man hadde opplevd mindre variasjon i tilbudet man får, legger han til. 

Etter MFUs forståelse er studentene jevnt over fornøyde med tilbudet og synes UiO gjør en god jobb, til tross for varierende praksis, understreker De Boer.

– Men det er selvfølgelig synd når det er ressurser som kunne vært brukt på studentene på andre måter. Det får jo være opp til fakultetet hvordan man vil disponere de ressursene. MFU har ikke noen klar tanke om hvordan fakultetet ellers bør bruke pengene. 

Skjulte kostnader

Prodekan Løberg tror at det ulike utbyttet av praksisperioden studentene opplever, kan ha en sammenheng med utfordringene universitetet står overfor. 

– De formelle kravene til hva praksis skal inneholde, er de samme for alle, men hvordan dette omsettes i praksis, varierer nok en god del.

– Vi har trådt litt forsiktig når det gjelder å stille veldig høye krav til praksisveilederne.

De er bekymret for at det kan føre til at veiledere trekker seg. 

– Hvis kommunene hadde hatt et tydeligere ansvar, så kunne vi også stilt litt tydeligere krav til praksis, og vi tror at utbyttet for studentene kunne vært enda bedre. En annen «skjult kostnad» er at ansatte ved fakultetet får mindre tid til å veilede studentene. 

– Vi tror at utbyttet for studentene kunne vært enda bedre hvis vi hadde hatt en tydeligere plan, slår han fast.

Kommunene vil ikke ta ansvar

Miert Lindboe, medisinsk fagsjef i Kommunesektorens organisasjon (KS), kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen av at kommunene ikke ser praksisperioden som en ressurs- og rekrutteringsarena. 

– Omtrent alle jeg har snakket med av leger syns det er gøy å ha studenter, forteller han. 

Likevel peker han på andre utfordringer kommunene og legekontorene står ovenfor for å ha muligheten til å ta i mot en student i praksisperioden:

– Det krever mye utstyr, kontorplass og steder å være for studentene. Det er utfordrende å få tak i, for det å ha kontorplass for fastlegekontorer er ofte ganske krevende og økonomisk dyrt.

– Hvordan stiller dere dere til forslaget om å legge et utdanningsansvar på kommunene?

– Det blir veldig feil at kommunene skal ha det, for det er veldig stor forskjell på hvilken kompetanse kommune A og kommune B har, svarer Lindboe men understreker at han forstår universitetets perspektiv. 

– Kommunene har allerede fryktelig mye de skal gjøre. Hvis man legger på én oppgave til, da blir det jo noen ting man må nedprioritere av lovpålagte oppgaver, slår Linboe fast.

– Det er viktig at de får praksis og får sett hvordan det er ute i kommunen. Vi erkjenner problemet, men vi vet ikke løsningen vi heller. 

Bli møkkete på henda

Løberg understreker at han forstår kommunenes utfordring:

– Det man hører fra kommunene, er at vi kan ikke ha mer detaljstyring, og jeg har veldig stor forståelse for det synspunktet. Men jeg opplever at de veldig gjerne ønsker å bidra til å løse dette her, sier han og legger til:

– Jeg tror kanskje en del av problemet er fordi dette faller mellom mange ulike aktører.

– Vi føler jo et ansvar for å forberede studentene på den hverdagen som møter dem etter studietiden, og det innebærer jo at de må bli litt møkkete på henda, avslutter Løberg.

Praksisplass og veiledning

Kunnskapsdepartementet (KD) opplyser over e-post til Universitas at de kjenner til problemstillingen. De viser til ulike tiltak som er gjennomført, blant annet et prosjekt ved UiB for flere praksisplasser og bedre veiledning for medisinstudenter på fastlegekontorene.

Gjennom prosjektet har det blitt utviklet en praksisveilederutdanning i allmennmedisin, samt gjort relevante funn og forslag som er delt med medisinutdanningene. 

 «KD tar med seg dette videre i arbeidet med praksis» skriver de videre.

De viser også til Bo- og reisestøtteordningen som ble innført fra 2022:

«Det har gjort at universitetene og høyskolene kan knytte til seg praksisplasser lengre unna studiestedet, og studenter har blitt kompensert for lengre reisevei og eventuelt bolig i praksisperioden»

«Kvar for seg er sakene alvorlege. Til saman byrjar dei å likne systemsvikt»

Mener de har nøkkelen til et låst boligmarked

– Skremmende hvis KI kan ha makten til å stryke noen