Teateranmeldelse
Hvorfor knuller vi selv om det gjør vondt?
Hvordan kan vi bli bedre, både som enkeltindivider, kollektivt og som art, spør Torshovteateret i sin nyeste forestilling, Meliorisme.
Spørsmålet lyder som snytt ut nesa på en svevende, halvidealistisk økososialist i rollen som ordstyrer på Litteraturhuset. Men forestillingen er heldigvis ikke like omklamrende som beskrivelsen får den til å høres ut som.
Den er snarere vittig og presis i sin utstilling av den privilegerte middelklassens livskvaler. «Vi har mista hverandre! Har vi glemt at vi skal dø, eller?», spør Marte i stykkets åpning. I Meliorisme spiller alle skuespillerne (Marte Engebrigtsen, Maria Kristine Hildonen, Petronella Barker og Tuva Syvertsen) seg selv, og Tuva har ikke glemt at hun skal dø. Men hun kjeder seg, og mener vi gjør hva som helst for å holde oss levende: Vi leier ut fitta og munnen og de svære muggene våre, så vi ikke sitter der alene når alt går til helvete neste gang. Det går ikke så bra dette her, er stykkets mantra.
Treffende tomt
Tuva, kjent som vokalisten i bandet Valkyrien Allstars, er seg selv lik og har satt et fandenivoldsk preg på manuset. Hvorfor er det så deilig å lene seg inn i smerten? Er det greit å ligge med noen for å være grei? Hvorfor blir jeg flau når folk pynter seg for mye? Kan det være lurt å kunne suge kuk? Hvorfor gidder vi bry oss i det hele tatt? Det lurer jeg også på, og er godt underholdt av stykkets språksprelske tekstunivers.
Referansene til Valkyriens låt «Slutte og byne» er mange. Også her handler det om menneskets tilkortkommenhet og håp om endring, og låtas strofe «skal prøve å ikke gå fra deg, prøve å huske på at jeg vil ha deg» gjaller i bakhodet. Litt veiledning i møte med tjueåras selvopptatte melodrama hadde vært topp. Skuespillerne er eksepsjonelt gode til å se seg selv utenfra, men evner forestillingen å løfte seg en fra det ironiske og intetsigende?
Dessverre følges de treffende replikkene fra stykkets åpning aldri helt til dørs. Meliorisme vil være både humoristisk, dyp og retningsgivende på en gang, og ender med å gape over for mye. Den tidvis distanserte teksten er ispedd enkeltstående rørende øyeblikk. Særlig Barkers monolog om utviklingen av kvinners seksualitet i møte med menns makt og begjær gjør inntrykk. Akkompagnert av Tuvas fele og sarte vokal, har en orgasme aldri hørtes vakrere ut. Men litt for ofte serveres replikkene så nonchalant at det oppleves som at lite står på spill, hverken for skuespillerne eller meg.
Småborgerlighetens kulisse
Det virker som om ordene sies bare for å sies, som om litt selvironi og motkultur fra fire kvinner fra den kreative klasse kan legitimisere den småborgerlige tilværelses komfort. Strømmen av lommefilosofiske og selvutleverende kommentarer berører små og store spørsmål som sjelden konkretiseres. Snarere feies de over uten at skuespillerne tør å gå dypere inn i mennesket på sitt mest usmakelige, inn i det som virkelig gjør vondt. Jeg savner mer motstand på veien mot forestillingens egentlige budskap, nemlig at vi skal vende oss mot det sårbare i oss og tørre å være noe for hverandre.
Først i sluttscenene når forestillingen noe som virkelig føles nært og ekte. De redder Meliorisme fra å falle sammen som et overdrevet selvrefererende og korrekt prosjekt, og lar forestillingen bli stående som meliorismen i sin grunnidé: en mellomposisjon mellom optimisme og pessimisme, der vi er nødt til å handle for at fremskritt skal skje. Om enn litt lettbeint er stykket nettopp det, en handling som hjelper oss å akseptere hverandre og tingenes tilstand. Om vi skal akseptere at vi knuller selv om det gjør vondt, er jeg desto mindre sikker på.
Maria Kristine Hildonen var syk og spilte ikke på premieren.
