USA
Gift ved første blikk
Vi forelsker oss fort i det vi tror vi kjenner, også når det vi kjenner bare er en glanset versjon av virkeligheten.
Jeg brukte litt for lang tid på å forstå det. Jeg var lenge gift med USA.
Ikke på ekte, selvfølgelig. Forholdet mitt til USA var mer som en ungdomsforelskelse, det litt naive crushet på en person man egentlig ikke kjenner, hvor drømmen ligger i at man ikke egentlig kjenner personen, slik at man kan elske forestillingen. Det var idealer om frihet, muligheter og den amerikanske drømmen – ja, hele pakka. Den klassiske forestillingen om at vi alle starter på bar bakke, og at hvis man bare jobber hardt nok – og gjerne litt hardere enn alle andre – så vil man ikke bare lykkes, men virkelig føle at man har nådd toppen. Det sementerte seg som en sannhet for meg.
Men ekteskapet mellom meg og USA var arrangert av propaganda og pornofilmer. Ikke pornofilmer i den forstand at de viste nakne kropper som menger seg med hverandre, men pornofilmer i den forstand at de på grovest mulig vis skjulte de virkelig vonde sidene og opplevelsene av forholdet. Samtidig som de insisterte på å presentere en glanset, renset og naken skjønnhet, en uvirkelig versjon av det jeg trodde var USA. Det var pornofilmer forkledd som politikk og solgt som økonomi.
Og som i alle dårlige ekteskap, var sprekkene der hele tiden. Jeg ville bare ikke se dem.
Det første møtet med crushet som man insisterer på at man deler noe med, men som det viser seg at man egentlig ikke gjør, blir sjelden så romantisk som man hadde sett for seg. Alt man trodde man hadde til felles, alle forestillingene man har bygget opp, begynner å rakne. Ikke nødvendigvis alt på en gang, men nok til at man merker at noe er galt. Likevel er det ofte vanskelig å gi slipp på det – oss – det som kunne vært.
Demokratiet, friheten, alle idealene jeg var så hodestups forelsket i, viste seg å være noe helt annet enn det jeg hadde blitt fortalt.
Alle idealene jeg var så hodestups forelsket i, viste seg å være noe helt annet enn det jeg hadde blitt fortalt
Problemet med pornofilmene er ikke bare virkeligheten de skjuler, men at de over tid endrer hva man oppfatter som normalt. Man begynner å tro at det man ser er virkeligheten, at det slik er det. Hendelser og annet skjer «uten motstand» og uten konsekvenser. Man slutter å spørre. At det er helt greit å bare stappe den inn, og ikke bare håpe at det går bra, men forvente at det gjør det, og at hvis det skjærer seg, så er løsningen ikke å trekke seg tilbake, beklage og prøve på nytt, men å presse enda litt hardere og enda litt fortere, og late som ingenting – uten at noen egentlig spør om dette i det hele tatt er noe man burde ønske seg.
Over tid gjør pornoen noe med deg. Man venner seg til det, skrur opp nivået litt etter litt, til det som faktisk er ekte – det menneskelige, nærheten – det som burde vært nok, ikke lenger er det.
Og kanskje er det det som har skjedd med USA også. At jeg ikke bare har blitt lurt, men at jeg etter hvert har begynt å godta det jeg ser – at jeg ville bli lurt. At verdens mektigste stormakt ikke forhandler, men presser seg inn i de mest intime rommene, tar det de vil, så hardt og brutalt de vil, og forventer at resten av verden tilpasser seg etterpå. Det er denne selvfølgeligheten, troen på seg selv i alt landet gjør, som er så uutholdelig.
Og muligens er det nettopp dette som er så ubehagelig å innrømme: at det ikke bare er USA som har forandret seg, men også jeg som ser på. At den polerte skjønnheten jeg trodde jeg kjente, som jeg forelsket meg i, i virkeligheten bare var et oppsminket udyr – og at rådet om å «bare stappe den inn» ikke bare er dårlig stil, men også direkte skadelig.
Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk inn i, at jeg kunne nok, hadde lest nok, forstått nok til å kjenne igjen virkeligheten når den traff meg midt mellom øya. Men det jeg tok for kjærlighet, var noe helt annet.
Det var gift ved første blikk.
