Konsertanmeldelse
Noe vilt skyter fart
Villskudd gir en renessansefølelse for noe som lenge har vært en døende art i norsk musikk-fauna: band med både tekst og trøkk.
Scenetilstedeværelse er nok et ord som står langt fremme i ordboka til Villskudd-frontmann David William Øynes på Parkteateret denne kvelden. Bandet har også flere ganger tidligere opptrådt med Valentourettes, et band bestående av musikere fra Joachim Nielsens tidligere band. For Øynes oser av både selvsikkerhet og selvironi, mens han står på scenen og i lange drag snakker om ting som både får publikum til å le og se forvirret på hverandre.
– Godtfolk! Roper han ut med røsten en sann folkemusiker verdig. Han minner jo en etterkommer av Jokke sjæl der han står. Full av både fyll og poesi, snøvler han reinspikka tull. Vi ler like mye av ham som med ham, men det er jo hele poenget. Det skjer likevel noe med Øynes når trommisen teller opp fire takter, og han blir skarpere enn kirurgens skalpell. Han er i sonen.
Kvalitet og variasjon
Konserten begynner med et brak. Bandet har hentet forsterkninger på perkusjon som gir en ekstra dimensjon i fremføringen. De er mange på scenen, men harmonerer godt. Det er sjelden å se en så samspilt gjeng dyktige musikere. Som en norsk versjon av Kent, enes vi om etter første låta. Men allerede på låt tre faller den sammenligningen litt flat. Det er duket for gitarist Carl Anders Sørheim å ta frontposisjon, og spoiler alert: Han gjør det med glans. Flyttevisa er en halsforklumpende låt, hvor Sørheims myke stemme og gitarstrenger av silke får lov til å flyte gjennom salen. Ingenting mindre enn rørende.
Konserten durer videre. Skjelletter som går i gaten, og sex i fylla. På samme måte som tekstene til Villskudd er vakre, er de minst like absurde. Er det poetisk eller blir vi bare revet med? Villskudd ville kanskje sagt at det kan være begge to.
Imponerende uspektakulært
Konsertopplevelsen er bunnsolid. Artistene er energiske, og musikken høres rent i lokalet. Publikum henger med, om enn de står og danser i front eller vugger ved baren.
Det eneste i stand til å rokke med en konsertopplevelse av denne art, er at låtene gjennomgående er nokså like. Det tar aldri helt av.
Men det gjør ingenting på en slippkonsert, når man aldri rekker å kjede seg heller. Vanskelig kan det kalles et sceneshow, men Villskudd inkluderer aktivt publikum i konserten sin. Vi føler at vi kommer innpå dem. At vi er deltakere, heller enn tilskuere.
Som eksempel kan nevnes når to blåseinstrumentbærende karer, iført mørk dress og solbriller, dukker opp på scenen.
– Nei, er det Blues Brothers?! Utrykker Øynes, som om han var like overrasket som oss. Eller da han skulle adressere at konserten fant sted den 9. april:
– I dag er det 86 år siden tyskerne prøvde å… eller prøvde.. døm klarte det jo, men samma det!, sa han. Så inviterte han alle til en skål mot nazismen.
Når musikken holder god nok kvalitet, er det latterlig befriende å slippe video, pyro, konfetti og annet dill-dall. En gjeng genuine musikere fra Mjøsa i lettbeint prat mellom numrene er underholdende nok.
Ingenting blir som da
Konserten avsluttes med låta «Alt er annerledes», som riktignok ikke er fra deres nye album. I låta følges tittelnavnet opp med «ingenting er som før.» Dette tror vi kan bli en passende beskrivelse for Villskudds nære fremtid. Musikken høres fantastisk ut, og artistene er fulle av liv.
Er vi vitne til et kultband i sin spe begynnelse? Vi tenker så. Og, om ikke, så har vi kanskje med noe mye større enn dét å gjøre!
