Musikkanmeldelse
Dobbelt-debut for Aiba
Oslo-artisten Kristian Frantzen, bedre kjent som Aiba, er ingen fremmed i norsk musikkbransje. Med syv år som musiker under beltet, er både forventninger og fallhøyden stilt noen hakk opp for debutalbumet hans AIDA.
Albumet begynner hjertefølt med låta «jeg har blitt far». Sangen fungerer som et tilbakeblikk på Aibas liv og hva man kan tro er spesielt de siste årene som leder opp til albumet, som er dedikert til hans nyfødte datter. Aiba skildrer øyeblikk av turbulens som til slutt forløses med datterens fødsel. Produksjonen på låta er god. Gjort her henholdsvis av Marcos de Medina (bedre kjent som Rik Pappa fra gruppa Undergrunn) og gjentagende Ari Bajgora-kollaboratør Ailo Hægeland Laksø. Og den gjennomførte produksjonen er noe som går igjen gjennom albumet.
«alle våre venner» fungerer litt som en pop-ballade som i for seg har et fengende refreng, men som faller litt flatt tekstmessig, i forhold til hva det føles som vi blir lovet i åpningslåta. Selv om vokalen hever låta litt, føles det som sangen bare svinger litt frem og tilbake, uten å gå noe sted.
Ned i dalen
Låta «hat meg» er virkelig albumets dypeste dal. Her føles både produksjon, tekst og hele lydbildet rett og slett slapt. Det er tydelige inspirasjoner hentet fra midten av 2010-tallets fuck boy RnB-scene i USA, tenk Brent Faiyaz og Tory Lanez, men sangen blir en kopi av dette som verken holder mål eller forsøker på noe nytt eller eget.
Fjerde spor på skiva, «bare en mann», ser Medina og Laksø tilbake på produksjonen etter et kort forsvinningsnummer på forrige låt. både vokal og sangoppbyggingen er nå litt mer spennende enn hva albumet har bydd på så langt. Jeg får klare allusjoner til Daniel Ceasar, men låta er mer ektefølt og egen. Pluss er det også når Aiba treffer de høye tonene, som gjør at man kan bli litt gira selv på en ellers ganske rolig låt.
Rød Konfetti
Så langt har AIDA hatt en tydelig rød tråd både sonisk og til en viss grad tematisk. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor Jo Marstein, her under alias Yapstein, får lov til å løpe med en hagesaks og klippe den røde tråden til konfetti med «yapstein skit». Skits i album er for mange et evig hatobjekt. Det fordi de ofte bryter opp lytteopplevelsen, ikke er spesielt tankevekkende eller morsomme, men føles i stedet som en intern vits. «yapstein skit» er en blanding av alle disse.
På «camilla collett» blir sjangerovergangen tydelig når Aiba begynner å rappe over en låt som føyer seg inn i både tekst- og lyduniverset til UNDERGUNN, med en litt halvbillig referanse til en kjent person i kultur eller litteratur, og en rap-beat som får deg til å lett nikke på hodet.
De tre siste låtene på albumet bestemmer seg for å hoppe frem og tilbake mellom rapping, sølvgutt-sang, orgelmusikk og selvskryt. Det er som om Aiba går bort fra ideen om et album mot slutten, og slenger sammen noen sanger han hadde på minnepennen for å fylle opp og kalle det et debutalbum!
Voksesmerter
AIDA har klare lysglimt i første halvdel. Det lover om noe som, om ikke banebrytende, ikke gjøres særlig ofte i norsk musikk, nemlig en gjennomført RnB plate. Dessverre klarer ikke albumet å holde på drakten, og bytter den heller ut for noen som ikke kler den, og som vi har sett nok av de siste årene på den norske musikkscenen. Mest skuffet er jeg over at Aiba ikke klarer å balansere på den linjen han først begir seg ut på, hverken sjanger- eller temamessig.
Llikevel vil jeg hylle både god produksjon og tidvis sterk vokal, og mener at gitt at vi snakker om et debutalbum, så er det mye tid for både AIDA og Aiba å vokse.
