Mens verden brenner, søker flere folk til pønken. For Roksana Niebrzegowska (24) fungerer pønk som et politisk våpen.
I kjelleren på utestedet Revolver i Oslo sentrum er det tett med kropper og ølglass, luften er tung og varm, og bassen dirrer i gulvet.
Det er 8. mars, og publikum i alle aldre fyller lokalet fra vegg til vegg.
Vokalisten lener seg frem mot publikum og skriker av full hals, og i et øyeblikk føles det som om verden utenfor ikke finnes.
Her nede markeres kvinnedagen med støy, svette og et fellesskap.
– Gjennom punken er det mulighet for at jeg kan ytre meg og at noen faktisk vil høre på meg, sier Roksana Niebrzegowska (24).
Pønk
Pønk, politikk og fulle kjellere:
– Det har en betydning å stå samlet
Denne kvelden står Niebrzegowska på scenen med bassen. Hun kaster hodet frem og tilbake, mens hun hamrer løs på strengene til den oransje bassgitaren. Til daglig studerer hun design ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Samtidig spiller hun i tre ulike punkband: Draümar, Molbo og Hudkreft. I kveld er det det hardcore punkbandet Draümar hun spiller med.
– I Draümar er låtene politiske, og dreier seg mye om den kalde verden man kan føle at man beveger seg inn i, forteller Niebrzegowska.
Ifølge henne handler det om å få ut en stemme gjennom musikk, hvor andre kan lytte og respondere, gjerne ved å skrike det bandet også skriker.
– Det er en veldig effektiv og flott måte å ytre sin politiske mening på. Det er jo det som har vært formålet med selve punkbevegelsen, fortsetter hun.
Det er en veldig effektiv og flott måte å ytre sin politiske mening på
Søkte nytt miljø
For Niebrzegowska startet punken i niende klasse, da hun ble venn med en jente i parallelklassen som også hadde farget hår.
– Jeg husker jeg tenkte «du har rosa hår, jeg har blått hår – hvorfor har vi egentlig ikke snakket sammen?», sier hun.
Oppvokst på Nordberg på Oslo vest, lei av det miljøet som eksisterte der, søkte hun og venninnen etter et sted å føle seg mer hjemme. Hun forteller om å løpe til første T-bane etter skolen for å komme seg ned på Blitz, kjøpe sigaretter på Lille Bislett og stå utenfor og røyke uten å ha lært seg å inhalere.
De hadde egentlig ikke noe tilhørighet til Blitz-miljøet på den tiden, forteller hun, men ble likevel hengende. Så ble det naturlig at de begynte å spille gigs på huset med bandet deres, Hudkreft. Bandet startet da de var 14-15 år gamle, og fulgte dem gjennom store deler av tenårene.
– Det var inngangsporten til det hele, sier Niebrzegowska.
Blitzhuset har en lang historie med politisk aktivisme, og har vært et oppholdssted for venstreradikale siden 1980-tallet.
Sell-out og DIY
Etter hvert ble Hudkreft et navn som dukket opp flere steder utenfor Blitzhuset. De tok en retning inn i det hun selv beskriver som en sell-out-verden, de begynte å opptre på større, kommersielle scener, som by:Larm og KlubbØya.
– I punkmiljøet er det jo mange som mener at man bare skal spille på autonome scener, på sine egne premisser. Reaksjonene var: «Åja, dere tøyer grensene som faen – og så skal dere komme tilbake hit og spille her igjen på Blitz», sier hun.
Ryktene om at enkelte «ikke synes noe om det» gikk aldri helt inn til bandet. Men hun merket likevel at noen mente de trådte utenfor rammene for hva et DIY-band burde gjøre.
DIY (Do-it-yourself)-punk er den fundamentale ideologien i punkkulturen. Den handler om å klare seg selv, stå utenfor den kommersielle musikkbransjen og skape ting på egne premisser – laget av miljøet selv, for miljøet selv.
– Man spiller for et publikum som i utgangspunktet ikke vet helt hvem du er. De kommer fordi det er et miljø for det, forklarer hun
Hudkreft er satt litt på pause – bandet var aldri nisje nok for DIY-scenene i Europa, da de har en tydelig forankring i norsk punk. Nå spiller Niebrzegowska mest med Draümar og Molbo.
Molbo har en mer internasjonal stil, som har gjort det mulig for dem å reise på turneer rundt omkring i Øst-Europa siden 2024.
Avstand til de «store monstrene»
Ifølge Niebrzegowska mener enkelte at man må følge visse regler og tilnærminger i miljøet.
– Noen mener at da bygges det en scene hvor det er et visst utvalg folk som kan komme inn – at det blir eksklusivt.
Det synes ikke Niebrzegowska nødvendigvis er så fett, fordi hun har lyst til at flere folk skal kunne tørre å komme inn på steder som Blitz.
– Hvis vi spiller på by:Larm én gang, kanskje det gjør at det er tre i publikum som synes at det var skikkelig tøft, og så finner de ut at Blitz er en greie. At det finnes et miljø for punk og kanskje ønsker å engasjere seg, sier Niebrzegowska.
Samtidig forstår hun skepsisen. Hun beskriver et miljø der mange er opptatt av å gjøre alt på egen hånd og holde avstand til bransjeaktører som vil tjene penger på bandene.
– Jeg tror folk er veldig obs på at man er litt utro mot det vi prøver å bygge selv. Det er ikke ønskelig å få støtte fra disse store monstrene som prøver å ta artister og gjøre dem om til sin egen profitt.
En forenelig ideologi
Når hun prater om kritikken, er det ikke fordi hun er opptatt av å polere punken for å passe inn. Snarere tvert imot. For Niebrzegowska handler punk først og fremst om en bestemt måte å se verden på.
– Jeg føler at begrepet punk var sterkere og hadde en større betydning før. Jeg vil tro at det finnes mange som har et sterkt behov for å ha det litt snevert: «Du er punk hvis du gjør dette». Men det er jo også en ting i punken at man aldri skal kalle seg punk, hvis man faktisk er punk, sier hun med et glimt i øyet.
Likevel opplever hun at det finnes noen felles retningslinjer.
– Det er gjerne en viss ideologi av verden. Noen er mer ekstreme og radikale enn andre, men det finnes alltid nyanser. Vi er nok alle enig i et ønske om en viss verden og et fellesskap, hvor punkere kan være en gruppe med folk som ønsker å lage noe sammen på sine premisser, forteller Niebrzegowska.
Hun peker på at mye av punken i dag fortsatt er tydelig politisk, men på andre måter enn på 70- og 80-tallet:
– Det foregår jo fremdeles aktivisme, det er jo fremdeles det samme ønsket om en annen verden. Og så prøver punken å få det frem gjennom kultur, musikk og estetikk.
Et varmt fellesskap
I en hverdag preget av økende politisk uro og krig, opplever hun at konsertene blir et sted å legge fra seg noe av tyngden.
– Felleskapsfølelsen spiller en stor rolle. Når vi er samlet, er ting mye finere, og man kjenner på en familiær følelse. Mange som føler seg litt på utsiden andre steder, får en konkret plass å høre til.
Hun beskriver fellesskapet som varmt, et sted hvor det alltid er noen som stiller opp og hvor alle bidrar frivillig. Ifølge henne har det også vært en tydelig vekst av deltakere.
– Alle har en innstilling hvor man tenker at man bare må gjøre det man kan og håpe på en bedre tid, sier Niebrzegowska.
I denne kretsen engasjerer de seg i mange saker, og konserter brukes ofte til å samle inn penger. Fritt Palestina er en kjernesak, men også andre saker som har vært aktuelle i alle år. Dette innebærer blant annet rettigheter for sexarbeidere og skeives rettigheter.
Alt krever tid og mengde, og ikke minst folk, for å oppnå noe
– Man har jo sett gjennom historien at det hjelper å stå på sitt, og at det har en betydning å stå samlet i det. Alt krever tid og mengde, og ikke minst folk, for å oppnå noe.
Oslo på punkekartet
Ifølge Niebrzegowska har også Oslo den siste tiden fått en ny posisjon internasjonalt.
– Det er jo gøy at det oppstår flere band her, det er selvfølgelig det vi vil. Men det er ingenting som er mer inspirerende enn å se folk fra alle mulige deler av verden komme hit og spille, forteller hun.
At Oslo i det hele tatt er blitt et naturlig stoppested, er ingen selvfølge. Vanligvis legger band kjøreruta gjennom Tyskland, men politiske endringer har gjort at flere band nå ser nordover.
– Det har nok mye med boikott av tyske scener å gjøre. Flere scener har vist seg å være pro-Israel.
Punk betyr mer enn en selv
Midt i denne bevegelsen står Niebrzegowska selv, 24 år gammel, med flere band og fulltidsengasjement i miljøet. Fra å være tenåringen som tok T-banen ned til Blitz etter skolen, er hun blitt med på å forme hvordan scenen ser ut i dag.
– Det har definitivt gjort at jeg trygt tør å si mine meninger, og har rettet meg inn på en vei mot større politisk bevissthet.
Det har definitivt gjort at jeg trygt tør å si mine meninger, og har rettet meg inn på en vei mot større politisk bevissthet
Dette innebærer å sørge for å ikke bare forholde seg til det som er behagelig og skjer i sin egen sfære, men å faktisk bry seg om det som skjer utover en selv. Det betyr langt mer enn å dukke opp, spille en konsert og gå hjem.
– Jeg har jo vokst opp med dette, og har så mye eierskap til det, forteller hun.
Samtidig som det gir henne en sterk følelse av tilhørighet, ligger det også en slitasje i å være «på» hele tiden. Hvor lenge hun orker å leve akkurat slik, er ikke et spørsmål hun har et klart svar på ennå. Men ideologien kommer nok til å bli værende med henne resten av livet.
