Selvoptimalisering
Mellom kontroll og kollaps
Med selvdisiplin som ideal og normalitet som fiende, levde Lars N. Kosmo (22) et liv i konstant maksmodus.
«Jeg er beinhard. Ingen kan fucke med meg.»
Slik tenker Lars Nikolaj Kosmo om seg selv sommeren 2024. Han sykler i alpene fra Østerriket, gjennom Italia og inn i Slovenia. På rattet hviler hendene hans, og på armen hviler en pulsklokke.
Men Kosmo hviler ikke. Bare denne dagen sykler han 195 kilometer. De siste milene krysser han jorder. Vinden blåser, og det begynner å tordne.
I månedsvis har han kartlagt livet sitt gjennom pulsklokka og et Excel-ark. Søvn, sex, spising. Alt måles. Alt kontrolleres. Alt rangeres fra 1 til 10 i skjemaet hans. Kosmo har et månedlig avokadobudsjett på 1000 kroner. Og nå, mens han sykler gjennom stormen, fatter han noe.
Jeg kan pushe meg enda lenger.
Da lydnedslagene slår ned på jordet, smaker munnen elektrisk. Kosmo har sting. Dagens rute skulle egentlig tatt dobbelt så lang tid.
– Du kan pushe mye lenger enn du tror, for å få til det du ønsker.
Dette markerer starten på slutten for syklistens selvhjelpsreise. Det viser seg at du kan sove, trene og spise perfekt, men fortsatt være suicidal. Stadig flere unge menn forføres av selvoptimalisering. Lars Nikolaj Kosmo er én av dem.
Vår tids livsstilstrend
I 2018 lanserte psykolog Ole Jacob Madsen begrepet «generasjon prestasjon», da han utga boka med samme navn. Nåtidens unge vokser opp med høye krav til prestasjon, mener han. Madsen ser på det som et symptom på bredere samfunnsendringer. Samfunnet belønner konstant forbedring. Skillet mellom identitet og prestasjon hviskes ut.
Hvordan har generasjon prestasjon utviklet seg siden 2018? 56 prosent av unge bekymrer seg over egen livsstil, viser Opinios rapport «Ung 2025», ifølge NRK. Den nye Norli-sjappa på Blindern har flere hyller dedikert til «helse og selvutvikling». Her finner man selvhjelpsbøker om pulsklokker, orgasmer og stoiske leveregler. Morgenbladet kaller selvoptimalisering for «vår tids store livsstilstrend».
Det starter i India
– Jeg er ekstrem. Tanken på å være normal... Jeg hater det, sier Lars N. Kosmo.
Snøfnugg blåser skrått mot vinduet. Kosmo har nettopp tatt banen fra Nydalen til Tøyen. Nå kjøper han seg en pils og setter seg ned i de varme, brune baromgivelsene. En hvit piké kan skimtes under den sennepsgule halfzipen. Han har midtskill og Duchebag-sekk. Lukter dyrt og gjennomtenkt. Selv om kjøperen ikke ser hvordan han ser ut, er måten Kosmo bærer seg på definerende for telefonsalg, forteller han.
Kosmo viser en video av seg selv. Han er i India og har på seg den samme sennepsgule halfzipen. Men videoen er fra januar 2023, da alt startet.
Han har vært på en ti dagers Vipassana-retreat, med flere timers stille meditasjon, avlogget fra nettet. I videoen tar han sine første steg ut av campen og inn i hverdagslivet.
Kosmo ser glad ut. Men kort tid etter, skal en av livets harde realiteter slå ham i ansiktet. Eksen hadde fått seg ny type. Kosmo står på bar bakke. Han flytter til Oslo.
– Jeg husker at jeg tenkte: Det er ingen som kommer og plukker meg opp nå, forteller han.
Jeg husker at jeg tenkte: Det er ingen som kommer og plukker meg opp nå
Din egen lykkes smed
– Selvoptimalisering er en slags nyliberalistisk ansvarliggjøring av egen lykke, velvære og økonomiske situasjon. Man skaper et individuelt ansvar for det, med ønske om å gjøre det så bra som mulig, sier Christian Andres Palacios Haugestad.
Han er universitetslektor i forskjellige psykologifag ved Universitetet i Oslo og Oslo Nye Høyskole. Han underviser i blant annet kulturpsykologi.
Han ser på selvoptimalisering som en entreprenøriell væremåte, hvor man forvalter seg selv om en bedrift.
– Man skaper «Key performance indicators»: For å nå målene, må man gjøre alle de rette tingene. Og ting som å slappe av kan bli uaktuelt i et slikt regime.
Junkies
– Jeg holdt meg dritsharp i et års tid, sier Kosmo.
Når han ser tilbake på rutinen sin, begynner han å le.
– Du skulle sett Excel-arket mitt!
Vi har alle lest om det, hørt om det, eller prøvd det. Kosmo gikk all in. Rutinene, maksingen, kontrollen. Han kjenner kroppens rytme og syklus. Med ti dagers intervall svinger humøret. Han har dager hvor han føler seg som Julius Caesar, allikevel vet han at han ikke ønsker å våkne om en uke. Han har kontroll på regimet. Det har alltid vært innlysende for ham å strebe mot å være den beste versjonen av seg selv.
– Jeg trodde jeg visste at jeg kom til å være dritrik og i god form om jeg pushet gjennom. Jeg forsvarte selvhat fordi jeg trodde det var en drivkraft, forteller Kosmo.
Jeg forsvarte selvhat, fordi jeg trodde det var en drivkraft.
Men dette er ikke en historie om Kosmo som går fra den mye kritiserte livsstilstrenden selvoptimalisering, til å leve som «normalt» igjen. Kosmo tror ikke «normalt» er så bra som mange vil ha det til.
– Vi er junkies, hele gjengen. Vi går rundt og snakker drit om andre som har rusproblemer og avhengigheter, men hele samfunnet er en gjeng med junkies, sier han.
Han refererer til en bok han liker. «Dopamine Nation» av Anna Lembke. Forfatteren hevder at mennesker er som kaktuser. Kosmo forteller at vi er skapt for ørkenen, men lever i en regnskog. Vi drukner av stimuli.
– Når vi prøver å endre livsstil tror vi at vi er deprimerte, men vi er egentlig understimulerte, sier han.
Kosmo har i dag roet ned selvoptimaliseringen. Han forkaster ikke ideen fullstendig, men ønsker å balansere livsstilen.
Ond optimisme
Universitetslektor Haugestad trekker frem den amerikanske kulturteoretikeren Lauren Berlants teori om «cruel optimism».
– Det er ikke nødvendigvis målet i seg selv som er problemet, men hvor sterkt vi binder oss til fantasien om det. Dette er det vi kaller for «cruel optimism».
Når det vi drømmer om står i veien for at vi kan ha det bra. Vi blir fortalt at det gode liv er innen rekkevidde, bare vi «hustler» hardt nok. Lovnaden er så forlokkende at vi fortsetter jaget som sliter oss ut, forklarer Haugestad.
– Jeg tror litt av den samme dynamikken ligger i optimaliseringskulturen. Her er tanken at så lenge du gjør alle disse tingene, kan det hende du blir glad og fornøyd med deg selv.
Kontroll
Til og med for de hardeste entreprenørene, går ikke alltid businessen som man vil. Etter sykkelturen i sommeren 2024 kontrollerer Kosmo hverdagen med en jernhånd. For å bli best, isolerer han seg fra andre mennesker. Han sitter i leiligheten sin i gamlebyen og designer, bygger og selger digitale løsninger. Klarer han å nå ut til 100 potensielle kjøpere, bør han egentlig nå ut til 300.
«Du er beinard. Ingen kan fucke med deg», tenker han. Frem til livet skjer. En dag ringer mamma. Kosmo blir irritert. Hun vet bedre enn å ringe nå. Han er opptatt.
Men hun har noe hun må si. Kosmo kan huske at hun gråt. Det var da han fikk vite
at et familiemedlem hadde fått kreft.
– Hvordan håndterte du beskjeden?
–Jeg bare fungerte ikke. Jeg gjorde ingenting og rommet mitt begynte å se helt jævlig ut.
I stedet for å rydde, satt Kosmo seg på sykkelen.
– Jeg syklet. Syklet, syklet, syklet. Helt til jeg ikke kunne gå lenger.
Han syklet så mye at han ødela musklene i beina sine, forteller han.
– Det er ikke noe galt med optimalisering. Men menn går i en felle. Vi neglisjerer følelser vi synes er ubehagelige å være i kontakt med, sier han.
Det er ikke noe galt med optimalisering. Men menn går i en felle.
Det nådde et punkt hvor en venn ringte akuttpsykiatrien.
– Jeg har egentlig ikke lyst til å si det. Men realiteten er at jeg syklet fra selvmordstankene mine.
Glede
Og nå sitter Kosmo på en brun bar på Tøyen, sippende på en halvtam Ringnes lite. Han kom seg tilbake i arbeid, og fikk det han kaller «en jævlig fet jobb».
– Optimalisering er bra. Men hvorfor optimalisere rundt penger, søvn og helse, om det ikke fører til at man har det bedre? Man må gå inn i seg selv og se på hva man egentlig bør måle etter.
Kosmo føler at han har funnet svaret.
– Målet er å være mer lykkelig.
Han forteller at han fortsatt tar inspirasjon fra fortiden. Han sykler fortsatt, men motivet har endret seg. Nå sykler han fordi det gjør ham glad. Han lærer seg å bremse. Han sier det selv, han er ekstrem. Men det er greit å være et normalt menneske med ambisjoner. Det går an å ta én ting av gangen. Åpenbaringen fra alpene er muligens lagt litt på is:
– Jeg trodde jeg var et stå opp klokken seks-menneske, men det viste seg å være klokken syv.
