En dag på Faderloftet:
– Ingen raping, promping eller ekkel snakk

«Det er veldig hyggelig å høre at interessen for Kulturen samt dets høyere beskyttere er stor nå til dags i Tigerstaden. Vi har selvsagt lyst til å være med på å opplyse allmennheten om vår storslåtte Kultur og inviterer dere gjerne til Faderloftet!»

Meldingen tikker inn en ettermiddag i februar. 

Jeg, Casper, har et ønske om å infiltrere foreningslivet på Ås, og har endelig fått napp. Vi skal besøke Hankattforeningen på invitasjon fra generalsekretær Vincent Kollbotn (25).

Jeg vil nødig dra alene. Beate stepper inn. Helt frem til vi sitter på buss-for-tog til Ås tror hun dette er en forening for eiere av hankatter. Fotograf Adrian, som også er med, er like uviten. 

Lite visste de, og jeg, hva som ventet oss.

Veien til Pentagon

Brune åkre, tåke og slaps møter oss i det vi går av bussen på endestoppet. Vi er på Ås. Der ingen skulle tru at nokon student ville bu. 

Etter noen minutter blir vi plukket opp i bil av to menn ikledd røde og hvite stripete dresser. Det ser ut som om de har krabbet ut av en Hvor er Willy?-bok, bare at her er Willyene ekstremt lette å finne. 

– Var det dere som kjente Simen, spør de demokratisk valgte foreningsembetsmennene Vincent og Snorre Smevold (25). 

Ingen av oss kjenner Simen.

Pangstart. 

I den fullstappede bilen kan ferden begynne. Vi kjører.

– Der er Samfunnet på Ås, sier Snorre og peker på et rødt og gult bygg i horisonten. 

– Der inne gjennomføres Spritsløyfa. Kort fortalt drikker vi masse sprit på Samfunnet. Lenger nede i veien ser vi treet Eika. 

– Det er det mest fotograferte treet i Norge, faktisk, slenger Vincent inn. 

Treet er flott, det.

Snorre parkerer bilen og avlaster varene kjøpt på veien. Gutta har sikret seg den nye emballasjen til Aas-ølen, så eksklusiv at de ikke har begynt å selge den på Aas enda. 

Embetsmennene peker nedover i skråningen. 

– Der ser dere Pentagon. 

Pentagon? Som i det amerikanske forsvarsdepartementet? Hva slags macho-kultur er dette? 

Det viser seg å være langt mindre dramatisk. Fellesbetegnelsen for militærbygningen i USA, og dette murpregede og misformede studentnabolaget, er ren tilfeldighet. Hva studentene på Ås skal forsvares mot vet vi fortsatt ikke. 

Men kvelden er ung.

Du vil ikke være turist! 

Kattene har en aktiv helg i vente, og på vei mot Faderloftet, blir vi klokere på helgens aktiviteter. 

– I morgen er det duket for 3000-meter-øl, sier Snorre. 

– Alle foreningene som vil delta, melder medlemmer til et 3000 meter langt løp rundt vannet rett her borte. Etter hver etappe rundt vannet, chugger hver løper en 0,33 liters boks med øl. Syv øl til sammen. 

Dette, tenker vi, er det kjipt at vi ikke får vært med på. 

– Det man ikke har lyst til å bli er turist, forteller Vincent oss. 

Turist? Hva skal det bety?

– Klarer man ikke fullføre løpet på en time, blir man turist. Klarer man ikke fullføre løpet generelt, blir man også turist. Hvis man tisser, enten på seg eller i busken, blir man turist. Samme hvis man spyr. Turist. Og man vil ikke bli turist! 

– Jeg har blitt turist før, fortsetter han. 

– Tror jeg spøy sånn tre ganger.

Hierarkiet 

Vi er snart oppe på loftet, men får øye på en tavle. 

– Her kan dere se hierarkiet i Hankattforeningen, forteller Vincent oss. 

– Jeg er generalsekretær, og Snorre er Justitiarius. Vi er øverst. 

Vi spør hva rollen som justitarius innebærer på loftet. 

– Jeg er lovens mann, sier Snorre. 

– Har de nye gjort noe dårlig i løpet av en måned eller to, er justitiarius ansvarlig for å gi dommer, og straffe dem, fortsetter han. 

– Så har vi tredjemann, Magnus Kolnes. Han har tittelen Qulturattaché, med Q, og er rett under oss i rang. Han er selverklært kommunist. 

Vi blir senere informert av Magnus selv at han stemmer SV, så kommunist blir kanskje litt misvisende. 

– Når man melder seg inn i foreningen begynner man som aspirerende aspiranter. Man går fra aspirerende til aspirant ganske fort, men det tar cirka et år å bli hankatt, sier Vincent. 

Så hvordan blir man hankatt? En blodpakt? 

– Du må bare vise lojalitet. Motivasjon, vilje, alt den slags, sier Snorre. 

– Vi har en materialforvalter, for eksempel, Trygve Refsnes. Han fikk i oppgave å gå over boden og lage en liste over alt innholdet. Den typen oppgaver er å vise dedikasjon til foreningen. 

Men nok snikk-snakk. Nå er vi her. Faderloftet. 

Vi ankommer Faderloftet

I dørkarmen blir vi møtt av en utstoppet rev med en freeze på høyre øre, en intens lukt fra kjøkkenet, rødt og hvitt overalt, og en shottekanon. Vi forsto aldri hvordan kanonen fungerte i praksis, men skummel var den. 

Vi er omringet av mange tusen tomme glassflasker. Disse har hankattene spart på i alle år, og hver 17. mai pusses og loggføres hver eneste flaske. Grunnen til dette? Ingen vet, men det er en del av Kulturen. 

Vi spør om draktene deres. Hva er greia? 

Guttene forteller oss at en tidligere hankatt pleide å date en fransk kvinne som sydde draktene deres. Forholdet endte, men kontakten med franskkvinnen forble. 

– Det er en festdrakt. Vi bruker de på fester arrangert av Samfunnet, eller når andre foreninger arrangerer noe stort, sier Vincent. 

Hankattene bruker altså kun draktene i formell forstand. Pluss når de har fått besøk av tre forbilledlige journalister og fotografer selvfølgelig! 

Treenigheten 

Vi drikker kaffe og tar det rolig, men behagelighetene varer ikke lenge. Inn kommer plutselig et hav av mennesker. En av dem, ikledd en rød Gilde-caps, kommer og hilser. 

– Simen heter jeg. 

Simen! Dette er Simen. Ingen av oss drar kjensel på ham, men det er fint å få et ansikt til dette beryktede navnet. 

– De andre gutta er fra PB, sier Snorre. 

– PB er en annen forening her på Ås, fortsetter Snorre. 

– De ble stiftet i 1936, og har… 

Vi avbryter ivrig. 

– Hva står PB for? Profilbilde?

– Det får de ikke lov til å si. Vi vet det heller ikke, sier Vincent. 

I senere gjennomgang av transkripsjoner fra dagen på Ås, ser det ut til at vi – som de profesjonelle journalistene vi er – ved flere instanser har slengt kommentarer som «Så si det da!», «Kom igjen!», «Bevis det!», «Off the record!» i jakten på PBs fulle navn. Men svaret fikk vi ikke, og PBs fullstendige tittel forblir et mysterie.

– Hankattene, PB og Hunkattforeningen utgjør en kulturell treenighet her på Ås, forteller Snorre oss.

– Det er vi som har holdt oss lengst, og… 

Vi avbryter igjen. 

– Men sykt at det aldri har kommet ut hva PB står for da, hvis foreningen har vært her siden 1936. 

Jeg tror vi må gi opp. 

Hankatthistorien 

Historien til Hankattforeningen blir fortalt slik man kan forvente at en over hundre år gammel historie blir fortalt. Rundt et bord, med gamle fotografier, rykter, halvklare datoer, og tåkete fyllaminner. 

Det hele starter i 1902. Rektor ved skolen Johan L. Hirsch stifter en studentforening på landbruksskolen på Ås. 

Ambisjonen var enkel. 

– Studentene skulle lære å oppføre seg som herremenn. De skulle bli bedre til å tale og skrive, sier Vincent som forteller at hans skrivekunnskaper har bedret seg etter han ble med. 

Så tar historien en vending. 

Hirsch får sparken i 1904. Det er litt uklart hvorfor, men ryktene antyder at han utviklet et anstrengt forhold til landbruksministeren. 

– Han var visst veldig glad i damer, en skikkelig skjørtejeger, sier Snorre. 

Forholdet skal ha surnet etter en episode med ministerens kone. Kort tid etter måtte Hirsch forlate stillingen. 

Om dette er det som skjedde eller ikke er vanskelig å si. Men historien har blitt værende. 

En naken Alex Rosén

Ryktene om Hankattforeningen er mange. 

– Mange tenker nok at det er mye fest, sier aspirerende aspirant Daniel Arne Olsen (19). 

Han tror at folk vurderer kollektivet som veldig åpent. 

– Som dere kan se går jo folk inn og ut herfra hele tiden.

Men det har ikke bare vært positivt, og flere av hankattene nevner at det har vært en del negative omtaler opp gjennom årene. 

– Det var vel en tid at foreningen ble veldig populær, og det kan ha gått litt i hodet på dem. De følte seg nok litt udødelige, legger Daniel til. I dag mener hankattene at kulturen er helt annerledes. Tradisjonene er de samme, men holdningene har endret seg gjennom tidene. 

– Foreningen hadde nok ikke stått om vi for eksempel skulle beholdt kvinnesynet fra 1902.

Like ved oss henger et gigantisk pappbilde av en naken Alex Rosén på veggen. Fotograf Adrian klarer ikke dy seg.

– Det er jo litt 1902 på veggen der borte, da? 

– Den kjøpte vi for 5000 kr på auksjon når Rosén gikk konkurs, forklarer Snorre. 

Senere skal Rosén ha dukket opp på loftet og tilbudt 50.000 kr for å få bildet tilbake. Vincent ler. 

– Vi sendte ham hjem i taxi.

Kulturbegrepets vage definisjon

Hankattene er veldig opptatt av kultur. Kulturen på loftet, kulturen på Ås, kulturen til kattene. De har til og med egen kulturattaché. Eller Qulturattaché som de kaller det. Men hva er egentlig kultur for dem? 

Alle rundt bordet blir stille i noen sekunder, før de gir ordet til foreningens yngstemann. Daniel, aspirerende aspirant. 

– Kultur, det er jo det vi står for. Det er jo det vi skal bringe videre. Det er samholdet, og det sosiale. Alt som beskriver Ås. Åskulturen og generell kultur. 

Forklaringen glir videre, og vi blir ikke mye klokere. 

– Det er jo tradisjon. Sånn ting er gjort. 

Det viser seg at kultur er litt av alt. Alt vi ser rundt oss på det lille loftet er en del av den høytstående Kulturen. 

Om to års tid skal loftet flyttes midlertidig når deler av Pentagon skal rives. Da skal alt tas med videre. Til og med lufta. 

– Vi henter lufta med en glasskrukke og tar den med videre. For å få med den kulturelle lufta, forteller generalsekretær Vincent. 

Vi ser plutselig en halvnaken Hankatt løpe forbi. Han skal i dusjen. Kort tid etter høres en høy, brautende operastemme fra badet. Det viser seg at alle aspiranter må synge Hankatt-sanger i dusjen. Hver gang de dusjer. 

– Vi har vanntett sanghefte i dusjen, smiler Vincent. 

TikTok-kål og regelbrudd

Klokka nærmer seg seks, og praten på loftet skifter karakter. Det er tid for middag. 

På loftet spiser man ikke middag alene. Her er det et system. De har felles middag nesten hver dag. En person lager mat til alle tolv. 

– Jeg lager middag to ganger i måneden, og så spiser jeg gratis alle de andre dagene, sier Daniel. 

I kveld er det nakkekoteletter på menyen. Og grilla kål. Saus. Poteter. 

– Jeg fant oppskriften på TikTok, forteller kokken til de andre Hankattene. 

Men middagen handler ikke bare om mat. Det finnes regler. Møt presis til middag. Ingen mobiltelefoner ved bordet. Vanlig oppførsel er påkrevd. Ingen raping, promping, smatting eller annen ekkel snakk. Bryter du reglene må du lese reglementet høyt for resten av bordet. 

Vi setter oss. Det er et hierarki for hvor man kan sitte. Justitiarius og Generalsekretær sitter øverst. Nederst er aspirantene. Bordordenen er absolutt. Vi er redde for å sette oss ned. Tenk om vi gjør noe feil. 

Beate er nær ved å gjøre nettopp dette. Hun legger telefonen på bordet. Noen spør høyt om hvem som eier denne telefonen. Livredd for straff kaster hun den i sofaen. Heldigvis er hankattene litt ekstra greie med oss, og vi plasserer nest øverst ved siden av styret. 

Under middagen skjer det. Noen banner. Justitiarius dømmer ham til å lese reglementet høyt. Han reiser seg, og hankattene blir stille. 

Når alle har spist, takker generalsekretæren for maten, og alle får gå. På tide med vors! 

Bzzzzz 

Hankattene skal få besøk av den nyfødte syforeningen Sting, og i den anledning må de dra fram det groveste artilleriet. 

Hankattene samarbeider om å dra frem en lang, gullpolert strippestang fra boden, og først nå oppdager vi portalen i hankattaket der stangen skal festes. 

– På nach kan det ofte være 70 som klamrer seg til stanga, forteller Vincent oss. 

Etter mye hes og pes står stangen stødig, og inn kommer biene. 

Alle er ikledd bieantenner og flere av dem går opp til Vincent, som sitter og gosser seg i sjefsstolen, lener hodet fremover og sier «bzzzzz». 

På Ås er det tradisjon for besøkende foreninger å overgi en gave til foreningen de besøker. En hyggelig gest. Stingjentene overrekker Vincent en hjemmelaget ølvante i hankattenes fargemønster; røde og hvite striper. Koselig!

Vorset ruller videre. Kanskje på tide å mingle. Vi prøver oss. 

Daniel introduserer oss til en av biene som «journalister fra en studentavis i Oslo». 

– Haha, du kødder, svarer hun. Er det tull? Jeg trodde du tulla!

– Ikke tull, svarer vi stolt. 

Vi føler oss mektige. Men det er snart på tide å dra. 

Prippende og pissy 

Som de pripne Oslo-folka vi er, blir møtet med Hankattforeningen kortere enn forventet. Adrian skal på publisering av en eksklusiv fotografibok, og Beate skal på Dragshow på SALT. Er det noen til å stole på? 

Vi bukker og neier, og hører lettede gisp.

– Nå drar journalistene! Endelig blir det full fest, hører vi i bakgrunnen. 

Det er åpenbart at vi har gjort inntrykk. 

Kapellmester Halfdan Setvik kjører oss til busstoppet. Vi fant aldri ut av hva kapellmesterens rolle var, så bilturen er stille. Vi sier adjø, og jogger lett mot et fullstappet busstopp. Studentersamfunnet på Ås er visst ikke for alle. Det er to minutter til bussen går. 

– Faen, jeg må bare gjøre det, sier jeg stresset. 

Jeg sprinter over asfaltvei og gjørmete gress, stuper bak en konteiner og... Tisser. Mye. Og med det takker vi for oss Ås. Det har vært en formidabel reise. 

Er du dritt lei av mainstream studentforeninger? Vi har guiden for deg!

Ønsker en mindre polariserende Kvinnedag

Universitas tester gruppetimer:
– Jeg føler meg som en komplett spiller