Gruppetrening
Vi prøver å blende inn blant SiOs sterkeste
Morgenidyll på studentyoga, pysete Muay Thai og burpees til man ikke orker mer. Universitas har testet hva SiO Athleticas gruppetimer har å by på.
Publisert
Mandag klokken 08.00: Functional Strength med Martin O. på Blindern
Jeg er tidlig ute til Functional Strength, og Martin O. spør meg om jeg hadde en god helg mens vi henter vekter. Rommet fylles gradvis opp med kvinner. Alle stiller seg bak hver sin step-kasse og går søvnige i gang med oppvarmingen. Martin O løfter energinivået: «Come on guys. Let’s go». Vi gjentar lunges, squats, og snatches. Tolv repetisjoner, i tre set. Intensiteten er ikke for høy. Martin O. forteller at han har fått tilbakemelding på at han teller for fort, så denne gangen teller han saktere. Heldigvis for meg. Jeg står klemt opp til varmeovnen som av en eller annen uforståelig grunn er på. Men det er SiOs feil, ikke Martin Os.
«Let’s go, guys», gjentar Martin. Han skrur opp volumet på musikken, han spiller afrobeat og tropical house. «And now we’re gonna pick up the barbell, and we’re gonna bend forwards». Markløft. «Straight backs guys», minner Martin oss på. Det eneste Martin O. sier på norsk er: «Bra jobba», og rommet smiler.
Også jeg er tilfreds med egen innsats, fram til vi blir bedt om å gjøre burpees. Jeg hopper opp og hiver meg ned på gulvet, om og om igjen. Timen blir intensiv likevel. Svett og våken takker jeg Martin og sier: «See you». For vi ses neste mandag.
Mandag klokken 10:00: Pilates med Sonya M. på Vulkan Athletica
I går kjøpte jeg to mugger pils på Syng og røyka med begge hender utenfor Café Sara. I dag klokken 10:00 entrer jeg pilatestimen med Sonya M. på Vulkan. Kan det anbefales? Nei. Kan det gjennomføres? La oss sjekke.
Pilates. En gang brukt for rehabilitering av soldater. Nå brukt med et håp om å få søte, definerte armmuskler. Og for estetikken, selvfølgelig. Jenter puller opp med små omslagstrøyer og korte bodysuits med lav rygg. De rutinerte puster høyt i takt med Sonya. De beskjedne pushes av Sonyas «gentle parenting». «Her skal vi ikke være flaue over å puste ordentlig», roper hun, mens vi ligger på ryggen og cruncher for harde livet.
Pilates er tungt og godt. Vi trener tissemuskelen, eller noe, ved å legge et sirkelformet redskap mellom innsiden av lårene og skvise igjen og igjen. Sonya tar oss gjennom flere seige koreografier for rumpa, rygg og mage. Man utfordrer virkelig kjernemuskulaturen. Noen slipper en fis i rommet og Sonya sier at det er «lurt å være litt var på hva man spiser før timen». Det siste jeg spiste var fries med aioli på Sara. Jeg går ut derfra og føler meg som en komplett spiller.
Tirsdag klokken 16.35: TRX Basic med Daniel P. på Blindern
TRX kunne vært navnet på en ekstremsport, men det er bare styrketrening med slynger som henger fra taket. Daniel P. synger med til musikken mens han sperrer av området som om det var sikkerhetskontrollen på en flyplass. «Has everybody attended a TRX class before?», spør Daniel. Klassen nikker bekreftende. Den består av professorer som så vidt kjenner meg igjen, og ferske studenter med hetta trukket over hodet. Vi er få der vi står i en slags sirkel på utstilling foran alle som løper på mølle. Det stopper ikke oss!
Daniel iler til for å hjelpe meg å justere slyngen, jeg lyser åpenbart nybegynner. «Straighten your back», sier Daniel til sidekameraten min. «Lower your shoulders», sier han til en kvinne i et pilates-outfit. Min tur igjen: «Activate your core».
På tross av Daniels veiledning er alle øvelsene litt mer kompliserte enn med vekter. Hvor høy skal slyngen være nå? Står jeg nok på skrå når jeg tar en push up? Jeg klamrer meg til slyngen for harde livet og har stadig knekk i håndleddene mens jeg senker meg opp og ned.
Vi beveger oss over til bein. Slyngene svinger fra side til siden mens vi ligger på ryggen med føttene i løkkene og løfter på rumpa. Jeg løfter litt vel mye på ryggen i stedet, og Daniel stiller seg over meg: «glutes». Jeg skjelver mens jeg gjør øvelsen, vi er flere om det. Daniel gjør alt han kan for at vi skal få det til – det er nesten som å ha en PT.
Onsdag klokken 16.30: Muay Thai med Pål S. i Nydalen
Det blå gummigulvet er dekket av store, barbeinte menn i korte shorts, da jeg stikker hodet inn døra. «Hei! Jeg har ikke meldt meg på, men kan jeg bli med?», spør jeg treneren med mitt søte smil (Glemte jeg å nevne at jeg er bannlyst fra å melde meg på flere gruppetimer?). «For det første: det er ikke lov med sko på matta», svarer han. «For det andre: dette er en ordentlig kampsporttime.»
Det er kun én annen jente her. Naturligvis ender vi opp som et par. Pål S. sier høyt før hver nye øvelse: «Nå bytter alle partner og program… bortsett fra dere da» og titter på oss. Vi er lucky loosers, slipper i alle fall å bli banka av de andre muskelbuntene. Men det sparkes og sparkes, altså. Jeg sparker jenta i leggen flere ganger, og hun sparker meg. Jeg sparker henne mot hodet, hun sparker meg i hofta. Vi klynker «au» når sparkene treffer oss, selv om vi har beskyttelsesputer fastspent på kroppen. Putene lukter stinkegutt. På dem står det «fight», men jeg tviler på at de bevegelsene vi retter mot hverandre kan klassifiseres som «fight».
De store gutta derimot, går gjennom alle de forskjellige kombinasjonene på imponerende vis. Jeg ser sjelden testomiljøer på så nært hold som dette. Jeg takker alle høyere makter for at en annen kvinne på samme nivå bestemte seg for å delta på akkurat denne timen. Mellom sparkene har vi (jentene) beskjedne salsapauser hvor vi vrikker på hoftene til den intense musikken som dundrer fra høyttalerne. Jeg må si såpass: tross machomiljøet, var treneren veldig behjelpelig overfor oss. Og på slutten, da jeg mørbanket slepte meg selv og mine påbegynte blåmerker ut døra, sa han at vi hadde hatt en overraskende god innsats. Kanskje jeg drar igjen, om jeg tør.
Torsdag klokken 08:45: Yoga Flow med Tobias F. på Domus Athletica
Utenfor vinduet er himmelen lys rosa og fra anlegget siver klimprete og drømmende musikk. Strødd rundt på yogamattene sitter kvinner med langt hår, yogabukser, og singletter som avslører snirklete tatoveringer. Klassen venter med beina i kors og øynene lukket. Jeg etterligner dem og setter meg til rette på matten.
Tobias F. ønsker alle velkommen med myk stemme. Vi begynner å varme opp med å strekke oss ned mot tærne våre og så opp mot taket. «Listen to your body, do what’s right for you today. If that is to spend the entire class in child's pose, you do that», sier Tobias F. Den eldre damen ved siden av meg tar ham på ordet.
På Yoga Flow er poenget å puste. Vi puster mens vi gjør ulike yogarutiner. Først sakte, så raskere. Vi puster inn mens vi holder en pose, og ut når vi går over i neste. Når vi må løfte beinet mens vi står i downward facing dog, og vri det over til siden, koster det meg så mye at jeg glemmer å puste. «Strong yogis», sier Tobias da.
Baby cobra, mountain pose, warrior two. Vi flower raskt gjennom øvelsene, men stillingene er såpass enkle at selv jeg får det til.
Vi avslutter på ryggen under et lite fleeceteppe mens vi puster med magen. Vi er myke og varme og klare for å starte dagen. Namaste!
Fredag klokken 17.00: Ultimate Rythm med Theresa S. på Centrum
Rommet er stort og mørkt. Helt fremst står de mest drevne folka i klassen: En eldre dame med hvitt, kort hår. En rødhåret kvinne kledd i magentafarget treningstøy fra topp til tå. Og to atletiske, yngre jenter med platinablondt, langt hår. De er «main characters». Rommet fylles etter hvert opp av statistene. Vi står på rekke og rad og ruller på forskjellige ledd før start.
Theresa S. er tysk, tror jeg. Hun er også en solstråle. Hun hilser på alle, vitser vennskaplig med kjente fjes, og gir trygge nikk og blunk til nye. Slik er stemningen satt for resten av timen. Vi er trygge her. Trygge mens vi rister ræva av oss. Vi danser i femtifem minutter, med to korte pauser mellom. Bevegelsene er en cocktail av klassisk Zumba og koreografien fra Nicki Minajs «Anaconda»-musikkvideo.
Koreografien går nokså fort, men er overkommelig for en som kommer inn midt i semesteret. Fordi det handler ikke om å være best på Atleticas gruppetimer. Det gjør ingenting om jeg hopper, når jeg egentlig skal squatte. Eller om jeg snurrer, når jeg egentlig skal stå stille. Det viktigste er «ATTITUDE! Come on guys, put some respect on Rihanna's name!».
Theresa S. synger med til Rihanna-bangeren, mens vi hoier og ler av glede og twerker oss ned i en squat. Menn som kvinner, gamle som unge, tykke som tynne, lange som korte. Vi går alle ut av salen, svette, med et lurt smil om munnen. Klare for nok en helg.
