Musikkanmeldelse
Telemarksnedslag i trap-verdenen
HC og Subarus debutalbum er like absurd som det er bra.
For et snaut år siden kløv jeg ned på perrongen på Bø stasjon med sprengeferdig ryggsekk og skeptisk optimisme. Bø i Telemark er ikke noen myldrende metropol, for å si det forsiktig, og det tok ikke mange gåturer før jeg begynte å bli lommekjent på mitt nye hjemsted. Men utover høsten, på mine mange vandringer mellom universitetet, puben og kollektivet, kunne jeg ane konturene av en annen, nærmest mytisk del av bygda. De sagnomsuste rånernes verden, med trimma biler som skrapte asfalten og stereoanlegg som fikk det til å skjelve i trehusene langs Bøveien. Jeg kom aldri på innsiden av rånermiljøet. Forståelig nok, ettersom jeg knapt har trafikalt grunnkurs og tidlig fikk stempelet «sossegutt» av noen lokale på puben.
Men rånerne fascinerte meg likevel, og da jeg oppdaget Bygdetrapen, telemarksduoen HC (rapper) og Subaru (rapper/produsent), følte jeg at jeg fikk et etterlengta innblikk i denne verdenen. Med et vantro smil om munnen så jeg bygdetrapen utfolde seg på Instagram; dobbeltkopp fra Biltema, t-skjorter fra ATV-merket Arctic Cat, og generelt et uttrykk som minnet om Sad Boys og Drain Gang, plassert i Midt-Telemark.
Flammekastere på Esso
Smilet sitter fortsatt løst om leppene når jeg hører gjennom den selvtitulerte debutmixtapen BYGDETRAPEN. Det er et helt absurd tekstunivers HC og Subaru bygger opp. Et univers der folk «slimes ut» på Esso'n over en lav sko, av karakterer som «Edvin ifra Breisås med en draco og granat» og «Tønna med en flamethrower». Til tross for humoren, innser man imidlertid raskt Bygdetrapen må tas på alvor. Det er vanskelig å komme på noe lignende innenfor norsk rap. Subarus produksjon gir assosiasjoner til Playboi Carti og rapperne tilknyttet plateselskapet hans Opium (eksempelvis Destroy Lonely og Ken Carson).
Duoen har også fått med seg flere bemerkelsesverdige produsenter. Gud, med lang fartstid i det alternative rap-miljøet til blant annet Yung Lean og Bladee, står bak beaten på «ETTAN LAUS», en ode til svensk løssnus. Woesum og Outtatown, begge med tilknytning til Opium, har bidratt på henholdsvis «VREIMSIDA», kanskje det største av albumets mange høydepunkter, og «MR MODELL».
Enestående
Et viktig poeng etter denne heseblesende namedroppingen, og forsøkene på å trekke paralleller til internasjonale rappere, er at Bygdetrapen er noe helt enestående. Langt fra ren amerikansk importvare eller alternativ rap kledd opp i en altfor tettsittende telemarksbunad. BYGDETRAPEN er særegent og nyskapende, unorsk og urnorsk på samme tid. Språket vrenges ut og inn etter eget forgodtbefinnende og vokalen er et imponerende flettverk av HCs kav telemarking og Subarus overtydelige, insisterende rapping. Der inne i tornadoen av referanser, vill språklek og dundrende 808s, er en egenartet stolthet. Genuin lokal forankring, for å si det litt flinkt kulturpolitisk. Eller, for å sitere HC: «Me e fra Telemark, det e faen ikkje du».
For noen uker siden flytta jeg hjem igjen til hovedstaden. Lukten av gjødsel og eksos, og de aller mest sleivete analsex-referansene til Bygdetrapen, får meg fortsatt til å rynke på nesa. Likevel merker jeg en underlig lengsel mens jeg har albumet på høretelefonene. En lengsel etter å sitte i en trimma dieselbil med HC og Subaru dundrende på anlegget. Å høre dette, også de mer eklektiske sangene «KOBRA» og «KTM», som tidvis lugger i øra, mens jeg cruiser rundt i Midt-Telemark.
