Åpent brev til rektor om ensomhet

Jeg er 21 år, og går siste året av bachelorgraden her ved Universitetet i Oslo (UiO). Jeg er akutt ensom og trenger din hjelp. Jeg flyttet til Oslo for tre år siden, og i løpet av den tiden har jeg ikke blitt kjent med et eneste menneske. Jeg har ikke et nettverk her i byen, og har ingen venner eller bekjente jeg kan ringe eller snakke med eller møte. Hele familien min bor dessuten i utlandet, så jeg er helt alene i Norge. 

Jeg er som et spøkelse: Jeg sniker meg inn på forelesning rett før den begynner og setter meg på bakerste rad slik at ingen skal legge merke til meg. I pausen gjemmer jeg meg inne på badet. Angsten bobler over mens jeg sitter på forelesningen, og ofte drar jeg tidlig, hvis jeg i det hele tatt greier å møte opp. Rett etter forelesningen rømmer jeg ut med en gang. Noen ganger setter jeg meg på lesesalen, men ofte blir det for tøft. Klumpen i magen blir for stor, og snart må jeg skynde meg hjem igjen. 

Jeg unngår alle sosiale arrangementer, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke klarer det. Jeg prøver stadig, men som oftest snur jeg i døren og drar hjem. I begynnelsen av studiet klarte jeg å bli med på noen arrangementer, men nå har det blitt så ille at jeg ikke møter eller snakker med jevnaldrende studenter i det hele tatt. Gjennom tre år kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har møtt studenter på fritiden. 

Min livssituasjon har gjort meg veldig deprimert. Jeg har så lyst til å bli sosial og møte andre, men akkurat nå sliter jeg med å komme meg ut av den vonde spiralen. Dessuten er det ikke lett å få venner i dagens digitale post-pandemi-verden. Ensomheten har gjort det veldig tungt for meg å konsentrere meg om studiene, og for første gang i livet klarer jeg ikke lenger å opprettholde toppkarakterer.

Som en som selv opplever ensomhet, klarer jeg enkelt å identifisere når andre på campus er ensomme. Jeg kan si med høy sikkerhet at det er svært mange som har det akkurat som meg. Jeg tenker at ensomhet er underrapportert: Problemet er at man aldri hører fra de som er ensomme, nettopp fordi de ikke har noen å prate med. 

Ensomhet er et akutt problem, og jeg skriver til deg nettopp fordi mitt ønske er at du som rektor kan gjøre noe med dette. Jeg er ferdig med studiene til sommeren, men jeg skriver til deg slik at andre studenter forhåpentligvis slipper å lide gjennom studietiden på samme måte som meg. Med tanke på dette så tenkte jeg å foreslå noen tiltak som ville gjort min studietid langt bedre: 

• Rullerende sosiale grupper som møtes gjennom det første studieåret. Fadderuken er et fint initiativ, men det varer bare én uke. . Studenter kan plasseres i nye grupper flere ganger og møtes til enkle, alkoholfrie aktiviteter, som for eksempel å gå på kafé. For de som ikke blir kjent med noen i løpet av fadderuken, er det veldig vanskelig i ettertid.

• En tjeneste gjennom UiO som kobler sammen studenter som vil danne en kollokviegruppe. Da har man en grunn til å møte opp på campus, og dessuten blir man kjent med folk fra samme studie.

• Siden jeg har så mye sosial angst, har jeg veldig vanskelig for å gå inn døren på arrangementer der jeg ikke kjenner noen. En løsning kan være at man via arrangementssiden kan be om å bli møtt i døren av en ansvarlig, eller bli koblet med andre som også skal komme alene. 

• Røde Kors har samtalepartnere. Et lignende konsept kan introduseres ved UiO. Man kan møte frivillige samtalepartnere ved sitt fakultet for en kaffe, bare for å ha en eneste person å prate med.

• Professorer og gruppetimelærere kan også oppmuntre til samarbeid blant medstudenter. Jeg har ved flere anledninger opplevd at de jeg har snakket sammen med på gruppetimer har vært de eneste jeg har pratet med i løpet av en uke

• Universitetet kunne hatt egne smågruppe-tilbud for studenter med sosial angst eller som sliter med å bli kjent med hverandre. Det er lettere å delta om man vet at andre også sliter. 

• Gi studenter 2,5 studiepoeng for å melde seg inn i en studentforening og aktivt delta, for maks fem til ti studiepoeng. Dette kan bli et fritt emne. 

Jeg håper dette brevet kan bidra til at noen ser problemet litt tydeligere, og at det blir gjort noen konkrete endringer. Det vil bety utrolig mye for veldig mange studenter, og kan til og med redde liv. Takk for at du leser gjennom dette. 

Med vennlig hilsen
En anonym og ensom student

Trenger du noen å snakke med? Ring Mental Helse på 116 123. Du kan også skrive anonymt til veiledere på nettsiden Sidetmedord.no.