Filmanmeldelse
Vakker kortfilmsamling om familierelasjoner
Det er sjelden man opplever at overfladiske og pinlige samtaler har såpass mye emosjonell slagkraft som i Father Mother Sister Brother.
Father Mother Sister Brother består av tre kortfilmer. I den første filmen, Father, møter vi søskenparet Jeff og Emily, spilt av Adam Driver og Mayim Bialik. De er på besøk hos sin aldrende far, spilt av Tom Waits. Først fremstilles faren som en arbeidsløs eksentriker med dårlig råd og et rotete hus, men det viser seg at farens stusslige liv er en løgnaktig fasade.
Film nummer to, Mother, er satt i Dublin og skildrer et pinlig teselskap mellom en mor og hennes to døtre. De klarer ikke kommunisere med hverandre da alle tre later til å skjule noe samtidig som de forsøker å få hverandres anerkjennelse.
Den siste filmen, Brother Sister, handler om et amerikansk tvillingpar i Paris som besøker den tomme leiligheten til deres avdøde foreldre. Denne filmen skiller seg ut fra de to første, da dette søskenparet uttrykker varme overfor hverandre. Derfor er det nok ikke tilfeldig at dette er den siste. Men, uten kommunikasjonsvanskene til de to første filmene, er ikke denne historien like morsom eller emosjonelt gripende som Father og Mother.
Spennende tomprat
I denne filmen får du ikke servert melodramatiske familietragedier. Det er verken mørke hemmeligheter som kommer til overflaten eller Shakespearanske svik. Dramaet ligger heller i de hverdagslige samtalene og pinlige stillhetene. På overflaten kan de se udramatiske ut, men i alle disse platte pinlighetene ligger det noe usagt – noe det ikke finnes ord for, og som karakterene dermed ikke klarer å uttrykke til hverandre. Slik skaper Jarmusch et rom han lar stå åpent og uforklart, så seeren kan delta i filmen med sine egne erfaringer og minner. Det er her filmens største styrke ligger.
Ujevne skuespillerprestasjoner
Filmens ensemble bærer med seg flere kjente navn: Cate Blanchett, Adam Driver, Vicky Krieps og musikkikonet Tom Waits. Prestasjonene er stort sett gode gjennom hele filmen, men litt ujevne:
Blanchett finner dessverre ikke seg selv i rollen som Timothea, en vellykket middelaldrende dame, som tross sin ellers modne fremtoning, hele tiden kaller sin mor «mummy». Kontrasten i dette blir stivt og fremtvunget, og det blir overraskende lite troverdig til Blanchett å være.
Vicky Krieps briljerer derimot i rollen som Lillith. Lillith sin opprørske atferd mot sin fjonge og stive mor kommer troverdig frem i både det fysiske spillet og i replikkene. Enten hun spiser krem med fingrene, lener bena på armlene eller «story-topper» sin søster, finner Krieps et modent alvor i alt det barnslige. I hennes pubertale uttrykk, bærer hun sorgen og historien til en voksen.
En poetisk film
Filmen lykkes med å skape en verden med nok åpent rom for seeren til å delta. Det mest fremtredende virkemiddelet er bruken av gjentagende motiver. Gjentagelser som vannglass, vitser som ikke slår an, barndomshjem og bilkjøring. Disse motivene blir ikke overforklart eller insisterende, men innlemmes i filmen som en helt naturlig del av den, og skaper en meditativ effekt.
Så er det noen av stilgrepene som virker tilgjort, og med det blir litt stive, men når alt kommer til stykke, viser Jarmusch godt skjønn fra regissørstolen.
Han lykkes med å skape sitt eget rare filmunivers, fullt av tørrvittigheter og melankoli, og med svært egenartede og «typete» karakterer. Samtidig er karakterene og familieproblemene universelle. Father Mother Sister Brother minner oss på at vi ikke velger vår egen familie, på godt og vondt.
