Bokanmeldelse
Talkshow med Thomas Korsgaard
Å skrive føles ifølge Thomas Korsgaard tvingende, nødvendig og viktig. Dessverre virker hans siste bok mer som en hastig sammensveising av forskjellige notater, enn noe tvingende, nødvendig og viktig.
Det er ikke lett å plassere Thomas Korsgaards nyeste bok Hastetilfelle i noen sjanger. Gjennom korte, selvbiografiske tekster skriver han seg mot en slags poetikk, en refleksjon rundt egen skriving og litteratur generelt.
Utgangspunktet er ambisiøst, med kimer til både en historie om en klassereise og en bredere tematisering av klasse og litteratur. Dessverre får vi ikke noe særlig av noen av delene.
Hastverk
De første tekstene kretser rundt oppveksten på en avsidesliggende gård i Nørre Ørum i Danmark. Tilværelsen er preget av fattigdom og fornedrelse, og ligner veldig på miljøet i debutboka Hvis det skulle komme et menneske. Tekstene i Hastetilfelle har også noen av de samme kvalitetene, et lettflytende språk med nedslag av humor og sårhet. Sidene går fort unna, godt hjulpet av at skriftstørrelsen av en eller annen grunn er skrudd opp til barnebok-nivå.
Men her oppstår også noe av problemet med Hastetilfelle. Uten noen virkelig oppbygging blir tekstene nødt til å lene seg mye på kategoriske formuleringer som «Å skrive. Det var alt jeg ville.». Som leser blir man bare nødt til å stole på at hans «største drøm» var å bli regnet som en del av venninnas kulturfamilie, som ikke engang får noe navn og liten karakterisering utover at de liker jazz og har stor bokhylle.
Det går bra til slutt
Konflikter og historier som kunne vært interessante i en lengre fortelling, blir enten løst altfor raskt eller skjøvet til side.
Venninnas familie har han ikke truffet på mange år og vi haster videre til Korsgaards møte med den danske forlagsbransjen. Teksten «Hastetilfelle» åpner med at han får en «altavgjørende mail i siste liten» (verdt å minne seg på at jeg-et her er 19 år gammel), og som om ikke det var nok, så «regnet det konstant i de ukene». Igjen blir det akutte og avgjørende insistert på, heller enn å ligge mellom linjene.
Mens han holder på med debutromanen kverner en indre stemme i ham. «Ekte forfattere er uansett født til det», sier den, «de var blitt oppfostret på litteratur og teater og film og pianospill.» Han «leser og skriver, leser og skriver» og blir til slutt antatt, på tross av den indre stemmens platte sosiologi.
Fordi Thomas Korsgaards historie er såpass suksessrik, får flere av tekstene denne formen. Litteraturen er ikke for sånne som han, han tviler, men fortsetter likevel, og til slutt går det bra. De politiske poengene det virker som han forsøker å gjøre om klasse og litteratur, ender mer opp som rekvisitter i suksesshistorien.
Halvhjerta kritikk
Korsgaard insisterer på nødvendigheten som ligger bak det å skrive, å skrive det som føles forbudt. Med disse refleksjonene rundt skriving er det rart at Hastetilfelle blir så tannløs. Foruten tekstene om barndommen, beveger vi oss sjeldent utafor forfatterboblen, der lovordene om andre forfattere sitter løst og et kritisk blikk på det man holder på med, er nærmest fraværende.
I «Hvordan skrive en takketale» skriver han såvidt om en bransje gjennomsyret av kameraderi og kapitalisme. Det «har null og niks med litteraturens sanne vesen å gjøre.» Så vinner han en pris og oppdager at han plutselig har fått et mindre aggressivt syn på kapitalismen. Bemerkningen passer godt som humoristisk innslag i en takketale, men i en bok om litteratur savner jeg et ordentlig svar: Hva mener Korsgaard er litteraturens sanne vesen?
Ingvild Rishøi og pengene
Teksten om Ingvild Rishøis Vinternoveller er et etterlengtet høydepunkt. Her hentes det ut noe konkret fra novellene: Rishøi glemmer aldri hovedpersonenes livsvilkår, deres forhold til penger er helt avgjørende. Fra dette skriver han seg til noe interessant om egen skriveprosess, nemlig at han alltid forestiller seg hvilket beløp som står på karakterenes konto i scenen han skriver. Han peker også mot misforholdet mellom hvor mye plass penger har i det virkelige livet, og hvor lite det har i litteraturen.
Men dette er også det nærmeste vi kommer noen virkelig formening om hvordan litteraturen bør være, og det særegne ved Korsgaards egne skriving. Selv om det er glimt av humor og sjarm, blir helheten altfor sprikende og platt. En blanding av tips og triks (stort sett er tipset å lese og skrive mye) og korte utsnitt fra en arbeiderklasse-oppvekst og et forfatterliv, er mer talkshow enn god litteratur.
