– Jentene våkner

– Alt det maset om likestilling? Maria Etokebe Karlsen (24) kaster seg over kafébordet på ungdomshuset X-ray i Oslo.

– Altså Jeg leste en bok om Ottar her og det er helt seriøst noe av det dummeste jeg har vært borti noensinne. Sorry, ass. Jeg burde sikkert ikke si det her engang, men faen … Jeg orker ikke det ekstreme greiene der, skjønner’u?

Ordene kommer fort og kontant etterfulgt av store avvæpnende smil.

– Kom igjen, a’. Det er 2006! Jeg kan si ifra for meg sjæl!

Men på den andre siden av byen er ordlyden en annen.

– Jenter med utdannelse våkner nå. Jeg hører dem ofte si ting som «jeg pleide å elske hiphop, men nå hater jeg deler av det. Jeg hater hvordan de framstiller oss som prostituerte. Jeg vil jeg gjøre noe med det!»

Patricia Hill Collins ser opp fra en svart skinnstol i aulaen i Georg Sverdrups hus på Blindern. Den banebrytende sosiologiprofessoren er akkurat ferdig med sitt foredrag i anledning Senter for kvinne- og kjønnsforsknings 20-årsjubileum.

– De tar med utdannelsen sin til gata. Det kommer en forandring nå!

Hiphop-generasjonen

Ifølge Collins betegner «the hip-hop generation» de ungdommene som er vokst opp etter 1980 i en svært konservativ politisk periode. Collins siste bok From Black Power to Hip Hop: Racism, Nationalism, and Feminism er basert på studier av unge, svarte, marginaliserte jenter i storbyer, som altså tilhører det Collins betegner som «the hip-hop generation».

Svakt foroverlent med lav og klar stemme forklarer Collins hva som er betegnende for ungdomskulturen hun tar utgangspunkt i.

– Hele denne generasjonen ble fortalt, av myndigheter og lignende, at livet ville bli bedre med større markedsorientering.

Professoren smiler skjevt.

– Men det ble det jo selvsagt ikke. Og opprøret mot denne 80-tallskonservatismen kommer kulturelt sett gjennom gangsta-rap og hiphop. Iboende i hele kulturen ligger det så mye sinne og så mye opprørstrang, og for det meste er det jo snakk om unge menn med mye sinne og fremmedgjøring involvert som fører til hiphops noe nihilistiske uttrykk. Du vet den «Be my bitch» og «You’s a ho»-greia.

Collins ser opp igjen og tar på seg en litt strengere mine.

– Mange forskere og feminister avviser hele hiphopkulturen grunnet dens kvinnesyn, og finner ingenting verdifullt i det, men jeg nekter å avfeie det på slikt grunnlag. Det er den viktigste premissleverandøren for urban ungdom og utvider seg nå til å bli globalt.

– Hva ville morra di sagt?

Som svart ung kvinne i et urbant miljø har Etokebe Karlsen førstehåndserfaring fra mange av Collins forskningstemaer. Dancing youth har siden oppstarten vært en multikulturell dansegruppe hvor mye minoritetsungdom, og særlig jenter, har deltatt og danset på høyt nivå. Maria har som streetdanceinstruktør gjort seg opp en del tanker rundt afroamerikansk populærkultur og stereotypier. Og at kvinnesynet er det Collins beskriver som «forstyrrende», skriver hun mer enn gjerne under på.

– Klart at det enorme fokuset på sex i musikkvideoer og sånn preger yngre jenter. Jeg ser det hver dag! Dissa småjentene jeg har som danser her, synes drøye ting er helt greit, vet du.

Hun trekker en imaginær linje omtent i lysken med hendene mens hun nikker mot elevene som småprater i bakgrunnen.

– Skjørt til hiiiit og utringning ned hiiiit i en video, liksom. Jeg prøver å gi dem selvrespekt og vise dem hvordan hele den hiphop-greia med nakne damer hvor en eller annen kar drar Visa-kortet sitt i rumpesprekken på en dame er helt håpløs. Hva ville morra di sagt, liksom?

Men selv med sterke meninger om emnet kan ikke Etokebe Karlsen tenke seg å ta opp kampen gjennom en organisasjon.

– Hvorfor bare jenter?

– Jeg er nok ikke stand-up-for-your rights-jente, nei. Jeg har respekt for Afrikan Youth og sånt, men for meg blir det ikke riktig. Jeg er ikke hypp på å høre at jeg er en svart dronning. Jeg kunne vært med i «alle regnbuens farger youth». Hvorfor bare afrikanere, liksom? Eller hvorfor bare jenter?

Etokebe Karlsen puster ut og retter litt på seg før hun tar opp tråden igjen.

– Jeg mener vi trenger noen minoritetsjenter i populærkulturen. Nå er det jo bare menn. Og jeg tenker ikke på noen Aylar eller Mira, men noen som gjør det på jentenes premisser, da. Som ikke shaker og driver med sånn sexfiksert tørrpuling på scenen.