Kjør debatt
Fake it till you make it!
I Universitas er det 13 redaktører, selv har jeg tittelen idé- og debattredaktør (en litt svulstig tittel på kanten til komisk kanskje?).
Vi kan å melde både hardt og godt, og til tider er nok betegnelsen «veslevoksen» ikke til å vike unna. Likevel ligger det jo faktisk noe i å prøve, ikke sikte lavere enn vi kan, og uttrykket «fake it till you make it» er slående godt.
Derfor blir jeg litt oppgitt når søsteravisa vår oppe i Trondheim, Under Dusken, gjør nettopp dette: sikter for lavt.
Den 1. april anmelder Under Dusken-journalist Aya Medfredzh Super Mario filmen – og jeg skjønner helt ærlig ikke om anmeldelsen er en dårlig eller god aprilsnarr.
Mefredzh kaster seg inn med fullt alvor, angriper med imponerende teft og ambisjoner om grundig analyse, med et snev av humoristisk seriøsitet. Da «kameravinklene er for overflødige», «dialogene for korte» og «Bowsers personlige utviklingsreise ambivalent».
Det fremstår nesten som om man har bedt KI om en topp ti-liste over anmeldelsesklisjeer – for deretter å presse dem inn i en nokså merkelig tekst.
Til slutt virket Medfredzh ganske oppgitt over filmen da den fremkalte jevnlige sukk og deler beskrives som forkastelig. Rulleteksten var visst det beste med filmen, og hun skriver: «Resultatet ble dessverre som å se en barnehageunge gjenskape Infinity War fra hukommelsen. Med Duplo og fargestifter, etter et sukkerkikk». Samtidig fulgte visst filmen «standardformelen til en barnefilm til punkt og prikke». Sjokkerende.
Det er ingen «bibelsk synd at de karakterene filmen lykkes å representere, blir bortkastet på middelmådige interaksjoner». Det er heller ganske forventet, og samtidig synd at man bruker tid og plass på å anmelde verk av begrenset verdi.
La oss, som studentaviser, heller sikte så høyt vi kan – og slik noen ganger gå på smeller – men andre ganger treffe godt. Å anmelde en lite-snakket-om Mario-film blir mer en øvelse i tålmodighet heller enn innsikt.
