Gi oss folkemøte om naturmangfold!
Hva med å gjøre gressørkenen ved Sophus Bugge til en «matskog» med bærbusker og frukttrær?
Viserektor Mette Halskov Hansen og parksjef Ane Guldahl skriver at, til tross for satsing på klima, miljø og biomangfold, «kan vi ikke bare la gresset gro over alt». Det er gledelig å se at de tar seg tid til å svare, men her er det tydeligvis behov for å presisere standpunktene mine.
At plenene brukes av studenter og besøkende er et godt argument, og det er absolutt en verdi i at man kan møtes for en utelunsj, hæppe litt ball, eller ta seg en høneblund i solsteiken. Men at plenene brukes stemmer bare delvis.
«Gressørkenen» mellom Sophus Bugges hus og Meteorologisk institutt brukes bare som snarvei. Nederste del av fysikkbakken er heller ikke noe piknikparadis. Der forsvinner solen tidlig og det er dessuten mer utsikt oppe i bakken.
Og kanskje aller mest åpenbart: Hvorfor klippes gresset i alleen på vei fra SV-fakultetet ned mot Frederikkeplassen? Inntil nylig var det flust med fine små blå blomster som luktet nydelig. Det smertet et grønt hjerte da jeg i forrige uke så at gressklipperens skarpe giljotin hadde halshugget hele hurven.
På kort sikt handler det bare om å trekke seg litt tilbake fra utvalgte områder og la naturen gjøre sin greie.
Selv om det fortsatt er noen åpenbare forbedringspotensialer i administrasjonen av uteområdene, er det svært positivt at UiO har en tydelig klima- og miljøplan. Som Hansen og Guldahl påpeker er det mange gode tiltak og fine områder på campus. Spesielt vil jeg trekke frem gangveien ned mot Majorstuen på østsiden av fysikkbakken. Der er det både biehotell, store majestetiske eiker, variert kratt og døde trestammer som gir husrom for insekter og mat til et yrende fugleliv.
Det er sånne områder vi trenger. Ikke bare på grunn av de kvadratmeterene vi gir tilbake til naturen, men på grunn av den signaleffekten det gir til andre samfunnsinstitusjoner og titusenvis av studenter.
På kort sikt handler det bare om å trekke seg litt tilbake fra utvalgte områder og la naturen gjøre sin greie. På lengre sikt finnes det en haug med andre kreative tiltak. Hva med å gjøre gressørkenen ved Sophus Bugge til en «matskog» med bærbusker og frukttrær? Eller gjøre om monokultur-plantasjen av svenskeasal ved trikkestoppet til en miniskog av furu og andre lokale arter, med døde trestokker på bakken der sopp og biller kan kose seg?
I en artikkel fra samme utgave av Universitas sier viserektor Hansen at hun personlig foretrekker om UiO hadde sett litt villere ut. Biolog Christian Steel og landskapsarkitekt Silje Kolltveit kommer med flere gode forslag på hvordan det kan oppnås.
Jeg er hverken biolog eller landskapsarkitekt, men hvis Hansen og Guldahl vil ha flere tips til hvordan vi kan skape enda mer naturmangfold og fine uteområder, stiller jeg og mange andre gjerne opp på et folkemøte! Da vil nok Hansen se at også studenter er glad i vill natur.