Gruppeklem: Fra meter til millimeter: For mange studenter kan det føles rart å ha lov til å klemme igjen, men Anita Torsvik, Mathias Helvig, Christer Weiseth, Ken Liv og Ragnhild Gabrielsen ligger langt framme i løypa.
Gruppeklem: Fra meter til millimeter: For mange studenter kan det føles rart å ha lov til å klemme igjen, men Anita Torsvik, Mathias Helvig, Christer Weiseth, Ken Liv og Ragnhild Gabrielsen ligger langt framme i løypa.

Setter pandemien punktum for klemmens gullalder?

Klemmekultur under press

Samfunnet har åpnet igjen og vi har fått tillatelse til å legge munnbindet på innerlomma, klemme og danse – men hvordan var det egentlig det funket igjen?

Publisert Sist oppdatert

I løpet av pandemien har mange av oss opplevd å miste en eller flere klemmekompiser. Der vi før pakket oss rundt hverandre så ofte vi hadde sjansen – venner, kolleger, medstudenter og lagkamerater – står vi i dag igjen som en gjeng kleine onkler.

Nå som statsminister Støre har lagt munnbindet på innerlomma, og ølet igjen flyter fritt i Oslos gater er det lett å føle seg litt beklemt, og det er ikke bare klemming som ligger bak. Etter å ha brukt to år på å forsone seg med å sitte urørt og pysjkledd og se forelesere mislykkes i kampen mot moderne teknologi, føles det rart å plutselig måtte finne tilbake til sitt pre-pandemiske selv. Hvordan er det å igjen måtte stå opp, ta på deodorant, gnisse ufrivillig med fremmede på t-banen og bytte ut et stumt breakout-room med å summe med sidemannen? Universitas tok turen til Frederikke for å finne ut hvordan studenter møter den ny-gamle hverdagen.

Klemmeteknisk svikt

Ved et bord i Frederikke spiseri har fem studenter fra samfunnsvitenskapelig fakultet rigget seg til for å spise lunsj. Ingen av dem har blitt klemt i dag, men etter to år med meteren er ikke det noe de tenker over før avisa spør.

– Det ble en sånn rar greie, men ikke en klem

Student, Mathias Helvig (23)

Merker dere noe til at det blir mindre klem på dere enn før pandemien, selv om meteren er borte?

– Jeg møtte en kompis for noen dager siden som jeg ikke hadde møtt på lenge. Det ble en sånn rar greie, men ikke en klem, innrømmer Mathias Helvig (23) til et lattermildt lunsjbord.

– Vi visste ikke helt hvordan man skulle gjøre det lengre.

Christer Weisæth (25) tilføyer at han har samme opplevelse med å ta folk i hånda. Noe som før var en selvfølgelighet har nå blitt noe man må tenke gjennom.

– Før var det fram med hånda, «hyggelig å møte deg, jeg heter Christer», men nå blir det ofte bare et nikk på avstand før man introduserer seg selv.

Det virker som det å fungere sosialt er mer som å trene styrke enn å sykle. Hvis du ikke vedlikeholder de sosiale musklene svinner de hen.

I et rent klemmeteknisk perspektiv, føler dere klemmene er av lavere kvalitet nå enn før pandemien?

– Mye mer haltende!, slår Ken Liv (21) fast. Skal jeg klemme sånn her? Skal jeg bruke hele kroppen? Det blir ganske kleint.

Les også: Studentene savner det sosiale

Klemmens gullalder: 2000-2020?

Man kan undres om vi er inne i et paradigmeskifte hva angår klemmen som hilseform. Skal vi tro sosialantropolog Tom Bratrud kan det være vi må trå til dersom vi vil tilbake til å klemme andre enn nære og kjære. Han kan fortelle om den store «klemmevendingen» han opplevde tidlig på 2000-tallet.

– Klemmingen blant yngre menn ble ganske raskt normalisert, men det var en del som syntes det var kleint også. Når var det riktig å klemme noen, er det ved første møte, eller bør du kanskje innlede vennskap først? Folk hadde litt forskjellig forståelse av det.

Den psykologiske kostnaden ved klemming i semi-nære relasjoner er altså høy. Bratrud kan se for seg at pandemien for mange har vært en lettelse på dette området.

– Jeg tror det er mange som synes det er greit at klemmeregimet har blitt oppløst, og som håper at det ikke kommer tilbake med samme styrke.

Vil du si at klemmen hadde sin gullalder fra 2000 til 2020?

– I hvert fall den litt løsslupne klemmingen ved første hilsen. Den blir muligens forbeholdt litt nære relasjoner igjen, hvis jeg skal komme med et tips.

– Vi må være rause med hverandre

Studentprest, UiO, Camila Oulie Eskildsen

Kollektiv kleinhet

En annen som har tanker om hvordan møtet med nye hverdagsutsikter kan utspille seg er studentprest ved universitetet i Oslo, Camilla Oulie Eskildsen. Hun forteller at de har stor pågang av studenter som ønsker å snakke om hvordan det blir de kommende dagene. Mange føler på usikkerhet i forbindelse med å omgås andre.

– Vår erfaring er at det er flere som merker at det er en kjempestor overgang, at man plutselig skal på campus igjen og delta fysisk. Det som kanskje før var helt uproblematisk sosialt, har blitt vanskelig nå.

På spørsmål om hvordan vi skal legge fra oss korona(u)vanene kommer hun med en oppfordring.

– Vi må være rause med hverandre. Det kan bli litt kleint, man kan bli usikker, men jeg tror det hjelper å huske at sånn er det for oss alle sammen. Vi har måttet studere under en pandemi, og det vil ta tid å finne tilbake.

Videre forteller Eskildsen at folk kan ha ulike grunner til å velge som de gjør og at vi må ha forståelse for det. Det kan Daniel Madsø (22) bekrefte. I motsetning til Støre har han ikke lagt vekk munnbindet. Vi treffer ham utenfor Akademika på Blindern og spør hvorfor – har han helseangst? Eller kanskje han ikke følger med på nyhetene? Men nei: for Daniel handler munnbindet om noe mye mer konkret.

– Det er mest for å beskytte stemoren min som har svekket immunforsvar, og som fortsatt sliter med ettervirkninger av å ha hatt korona for lang tid siden. Jeg vil nødig smitte henne med en ny variant. Men det er også fordi det har blitt en vanesak i løpet av de siste to årene som har gått.

– Hvordan forholder du deg til å sitte tett på andre i en forelesningssal?

– Jeg bekymrer meg ikke noe særlig for å bli smittet selv, og det gjør meg ikke noe å være tilstede fysisk.

Fortsatt munnbind: Daniel Madsø (22) bruker munnbind for å beskytte familiemedlemmer i risikogruppa.
Fortsatt munnbind: Daniel Madsø (22) bruker munnbind for å beskytte familiemedlemmer i risikogruppa.

Tilpasningsdyktige

Sosialantropolog Bratrud er enig med studentprest Eskildsen om at det kan være uvant i starten og at det vil ta litt tid å gjenfinne normalen. Han presiserer imidlertid at mennesket er enormt tilpasningsdyktig, og fort vil kunne tilpasse seg både det ene og det andre. Han viser til hvordan stemningen er betraktelig annerledes nå enn i den første fasen av pandemien.

– Da var det formelle og uformelle sanksjoner hvis en ikke holdt meteren eller ikke brukte munnbind på butikken, eller ba om en klem.

– Hva som var akseptert og ikke-akseptert atferd satte seg i kroppene våre. Men jeg tror at når forbudet er opphevet og gjenåpningen skjer, blir det litt overraskende hvor lett vi tilpasser oss nye status quo og gjenfinner gamle sosiale mønstre, forteller Bratrud.

Les også: Fjerner meteren og munnbind-påbud

Reflekterte zoomere

Tilbake i Frederikke spiseri har studentene latt seg overtale til å bli avbildet i en gruppeklem utendørs for å illustrere saken. Mens de spiser seg ferdige snakker de om hvordan det blir fremover.

– Jeg er ikke redd. Nå har korona blitt en slags influensa eller forkjølelse – alle kommer til å få det etterhvert. Det er mye bedre å møte opp fysisk, være sammen og se hverandre, mener Christer Weisæth.

Føkk Zoom: På tross av at gjenåpning kan være vrient er de fleste studenter enige om at campus slår zoom.
Føkk Zoom: På tross av at gjenåpning kan være vrient er de fleste studenter enige om at campus slår zoom.

Samtalen glir over til zoom-mimring. Det er kanskje ikke overraskende at de negative erfaringene er mest tilgjengelige. De fleste kjenner seg igjen i å sitte i breakout-rom hvor ingen viser seg eller sier noe. Mathias Helvig fikk tidlig i pandemien et digitalt image han ikke kunne stå inne for.

– Jeg ble han fyren med Golden Gate Bridge som bakgrunn.

Flere av dem skulle helst sett at digital undervisning forble et alternativt selv om samfunnet nå har åpnet opp igjen. Men det viktigste er likevel at vi nå kan legge meter, munnbind, karantene og isolasjon bak oss:

– Det er veldig fint at vi åpner opp igjen. Det har mye å si for det sosiale – det er det jeg backer mest. Det å møte folk igjen er digg, slår Christer fast.

Powered by Labrador CMS