Kritisk kunst fra puben

– Hvem i huleste bryr seg om hvorvidt Donald Duck har snurrebass eller ikke, knegger maler Inge Smith og rister på hodet så sixpencen nesten faller av.

Smiths kunstneriske prosjekt er å harselere, og ifølge maleren er det mange som fortjener litt harselering. Nå retter han en anklagende pensel mot forskning som har mistet gangsynet. Hans siste verk viser Donald som skrever ulykkelig under mikroskopet, mens en gjeng hvitkledde vitenskapsmenn leter etter hans edlere deler.

– Jeg leste om en gruppe forskere som hadde brukt nærmere tre år på å finne bevis på hvorvidt Donald og Dolly hadde seksuell omgang, forteller Smith og rister på hodet igjen.

Hans satiriske lerreter henger overalt. I gangene på Aschehoug, hjemme hos Lucy Smith, og på byens brunere steder som her, Punjab Tandoori på Grønland. Kunstneren har ikke lenger tall på hvor mange skisser og tegninger som har blitt omsatt i halvlitere.

Ikke-fullt-så-nobel forskning

Det finnes mye man kan forske på. Insekt-skvis på vinduer, årsakene til navlelo, eller hvorfor noen statuer ikke tiltrekker seg duer. Forrige uke delte Harvarduniversitetet i USA ut sin årlige pris til komisk og tilsynelatende unyttig forskning, den såkalte Ig-nobelprisen. Denne prisen hedrer forskning som «verken kan eller bør gjentas». Flere nordmenn har mottatt denne, blant annet en gruppe Sintef-forskere som i 1994 vant prisen for sin rapport om norske rekrutters reaksjon på vått undertøy.

– Noen kaller seg visst forskere bare de kan finne ut at to og to er fire, humrer Smith.

Han understreker at han ikke mener at akademia i sin helhet har lite å fare med. Selv var han innom Universitetet som matematikkstudent i 1947, og han har tilbrakt et langt liv med å mene mye. 76-åringen var likevel godt voksen da han grep til penslene.

– En ung og frisk mann er opptatt av å tømme sin sæd, en gammel mann som vet at han snart skal dø tømmer innvollene.

Khomeini-kontrovers

Donalds spriking under mikroskopet vekker liten oppmerksomhet på Punjab Tandoori i dag. Klientellet på Grønland er mer opptatt av om vi er interessert i et røverkjøp av en klokke, enn av den bitende samfunnskritikken som omgir spillautomatene og den innrøykte biljardfilten. Smith mener likevel at han får mye respons på arbeidene sine.

– Det er helst unge folk som liker det jeg maler da, de gamle synes ofte det blir litt voldsomt.

Voldsomt ble det også etter at Smith malte sin versjon av fatwaen mot forlegger William Nygaard. Bilder av Ayatollah Khomeini med Salman Rushdies hode på et fat, omkranset av lett gjenkjennelige religiøse ledere, førte til at de mest provoserte kritikerne tok knyttnevene fatt utenfor puben en sen kveld.

– De likte det tydeligvis så dårlig at de mente at de måte banke litt vett inn i meg, humrer Smith.

Han vil likevel fortsette å kritisere de han mener fortjener kritikk i sine malerier.

– Jeg kan da ikke begynne å male bilder av noen som tisser i vannet mens høstløvet duver vakkert i bakgrunnen heller!