Kunstanmeldelse
Kroppslige byggeklosser
Det nedstøvete lokalet i hjertet av campus fungerer utmerket som visningsrom for UiO og Khio utstillingen Making Ground. Men det organisatoriske bør likevel jobbes litt med.
Akademikas gamle lokale i Kristian Ottosens hus på Blindern ble nylig rom for et nytt samarbeid mellom UiOs masterprogram kuratering, kritikk og modernismens kulturarv og Khios masterstudium i medium- og materialbasert kunst. Torsdag 29. januar åpnet utstillingen, og Universitas utsendte er til stede under vernissasjen. Det drikkes lunken mozell og hilses stivt på tidligere forelesere før vinkartongene plasseres på serveringsbordet og lokalet avdekkes som et fullverdig visningsrom for samtidskunst.
Duse og jordlige terrakottatoner preger utstillingen gjennomgående i spennet mellom tekstiler og betong i de 22 forskjellige kunstnernes arbeider. Samtidig som terrakotta henviser til materialet mennesket har brukt til å skape romlighet og figurer i årtusener, betyr det oversatt «brent jord» og gir konnotasjoner til hvordan vi destruerer og endrer landskap. Slik står paletten i god stil med hva som løst utforskes i Making ground.
Opplivning går ellers som en rød tråd i måten materialene tar form. Det er særlig arbeider fra Khios metall-linje som fører tankene til et slags operasjonsbord, hvorav flere av verkene har en leken subjektivitet. Særlig i møte med Straddle av Fanny Möller hvor en stol deler attributter med en hest, oppstår spørsmål rundt innside og utside. Det frastøtende ved verket skyldes at det behandlede metallet ligner vrengt hud. I The tools in my shed doesn’t work like i tough i would av Peder Bye vises tre landbruksredskaper som virker å ha stått såpass lenge i boden at et nytt liv er vekket i dem. De forgreiner seg på underlig vis og måten metallskaftene fletter seg som tekstil er tilfredsstillende i sin enkelhet.
Et sterkt bidrag er Mitra Shamloos Builders of Hope hvor en rekke spikkede og ulikt proporsjonerte trefigurer står spredt blant knust glass. I mørket spiller refleksjonen i vinduene på lag med figurene som virker å stå støtt gjennom ethvert tilbakeslag. Til sammen dannes en fin robusthet der de for øvrig står usle hver for seg.
I lokalets underetasje er omgjort til et typisk klasserom i det interaktive verket Tick Box Exercise av Sara M. Hønebo. I ti minutters tid blir vi sittende og legge en plan – ikke for planens skyld, men for å havne i en kontemplativ rytme hvor planlegging visualiseres. Jeg blir bevisst mitt endeløse planleggingsbehov og hvordan dager og timer vises som små bokser i diverse informasjonssystemer på digitale plattformer.
Savnet etter en materialeliste påfallende. Dette påvirker hvordan tilskueren eventuelt ville interagert med verkene på en utstilling med nettopp materialbasert kunst. En liste hadde fungert som mer enn kun deskriptiv opplysning og skaper her et tapt ledd. Når jeg ved en senere anledning drar opp til campus på jakt etter mer informasjon, er utstillingen dessuten stengt en time før planlagt tid. Det organisatoriske og kuratoriske er ikke nødvendigvis to sider av samme mynt, men helheten fremstår uansett litt slurvete.
Overordnet har gruppeutstillingen noe herlig utprøvende ved seg. Ikke streng i diskursiv forstand, men heller et rom for å teste ut. Likefullt virker lovprisninger om å skape rom for kunst på campus, samt det symbolske ved det oppstartede samarbeidet å stå i fokus. Utstillingen kunne for eksempel gjerne stått i lengre tid. Per nå er det ikke bekreftet hvem og hva som videre vil romme lokalet. I mellomtiden er perioder med samtidskunst på bakkenivå et godt initiativ, og oppdraget med å gjenopplive rom på campus er uansett vellykket for denne gang.
