Location: Blindern

FILM: Det fredag, og det er varmt utenfor Det samfunnsvitenskapelige fakultet, hvor mai-solen slikker sløve studenter våte av svette, til de ikke ser noen annen løsning enn å kjøpe seg enda en is. Inn bærer det, i den svale steinbygningen, forbi raden av Facebook-surfere, juletreet som glitrer i hjørnet, plakater om Onsdagsdebatten og alle…

Hæ, juletreet? Det er jo mai, for pokker!

– Dere som passer på døra må følge bedre med! Nå kom det en mann i kamerafeltet. Alle bak ledningen, vi skyter på nytt om to.

Det kan ikke være lett for innspillingslederen av Appelsinpiken å holde studenter i eksamensrus borte fra kameraenes synsfelt. Men så er ikke filminnspilling på Blindern noen hverdagsaktivitet, heller. Faktisk er det ennå ikke laget en film hvor mer enn bruddstykker er lagt til universitetsmiljøet.

«Hva med Reprise?», tenker noen. Og de som er enda eldre husker kanskje Arne på Frederikkeplassen i Pål Bang Hansens Skrift i sne fra 1966. Men universitetet spiller jo egentlig bare biroller i disse filmene.

Peter Pan-syndromet

– I USA er high school- og collegefilmen en egen genre, hvorfor ikke også i Norge?

– I USA bor man hjemmefra mye tidligere. Campuslivet er perfekt for å skildre oppvekst og de kvaler som kan oppstå når så mange unge bor sammen på den måten, sier Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet.

– Ungdomspublikummet er nok viktigere i USA enn i europeisk sammenheng, sier Ove Solum, førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Der har man noe som heter «the Peter Pan syndrome». Hvis en film skal slå an må den nærme seg smaken til en 17 år gammel gutt, fordi de legger premissene for hva ei 16 år gammel jente vil se. Vi er nok litt mer sammensatt publikumsmessig, forklarer han.

– Men universitetsromanen kom også sent til Norge, så det er ikke umulig at vi ligger i et populærkulturelt etterslep.

Mobbing og konflikter

De ansatte overvåker hverandre nøye. Om man i matpausen ikke klager over universitetet, blir man mistenkeliggjort. Om man offentlig kritiserer universitetet, blir man ihjeltiet. Om man mislykkes, blir man sett ned på. Men den som lykkes, unnslipper heller ikke (…).

Det blir liksom feil uansett hva man gjør, skal vi tro Helene Uris fremstilling av UiO i universitetsromanen De beste blant oss fra 2006.

Og ett år etter den litterære skittentøyvasken blir folk mobbet ved Det humanistiske fakultet, og i mai mobbes det også ved Handelshøyskolen BI.

– Det er klart det finnes noen universelle konflikter, men da blir de gjerne plassert i andre miljøer, sier Iversen.

Han mener juks, et tema i Uris roman, og overskridende seksualitet er de sidene ved norsk universitetsliv som best kan skildres på film.

– Gjør universitetet seg best i romanform?

– Ja, til en viss grad, og det er helt mediespesifikt. Det tar en dag å lese Uris roman, selv om du sprengleser, mens på film er alt unnagjort på under to timer.

Nisjepublikum

Heller ikke 1968 og radikale universitetsmiljøer er spesielt interessante i norsk filmsammenheng, mener Iversen.

– Andre geografiske områder er gjeldende på norsk film. I Wam og Vennerød-filmer handlet det mer om å bo i kollektiv eller i ei rønne, noe som i seg selv var mer av et politisk opprør mot «det sosialdemokratiske helvetet». Å studere ved universitetet ville vært å forfalle til nettopp den tenkningen.

Ifølge Norsk filminstitutt må en film selge rundt 120 000 kinobilletter for å oppfylle Trond Giskes kriterier for kommersiell suksess. Med over 30 000 studenter ved UiO, og enda flere på landsbasis, skulle kanskje gjenkjennelsesfaktoren sikre en viss publikumsandel?

– Det er selvfølgelig et nisjepublikum, men om man tenker på den måten, er det bedre å legge filmen til ungdomsskolen, tror Iversen.

Han mener kravene til kommersiell suksess gjør at filmskaperne vil nå ut til enda større grupper enn bare de som tar høyere utdanning.

Skrudd tenkemåte

– Jeg fikk frihet til å la hovedpersonen produsere masse tanker som hadde vært vanskelig hvis han hadde hatt en annen type jobb, sier Christian Refsum, forfatter og førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved UiO.

Han ga i fjor ut universitetsromanen Ingen vitner for vitnet, hvor hovedpersonen er professor ved UiO. Refsum mener det kan være tre grunner til at universitetsfilmen ennå ikke er laget; skriftspråket står sterkere ved universitetet, filmproduksjon er dyrt og kanskje lever ikke universitetsfolk så «spennende og actionfylte liv».

– Men det er underlig at mange tenker på landets største utdanningsinstitusjon som et smalt sted. Det snakkes ofte om å «komme seg ut av Blindern og inn i virkeligheten». Det er en ideologisk skrudd måte å tenke på, som om Blindern var et smalt område – og ikke en del av virkeligheten.

Lite samfunnsengasjert

Tilbake på SV-bygget er juletreet kastet ut, kaffebaren Trygve er full av statister og snart er det slutt på eksamensforberedelser når lesesalen inntas av filmteamet. For da Jostein Gaarder skrev ungdomsromanen Appelsinpiken ble en av karakterene gjort til medisinstudent. Likevel er det ikke snakk om en fullverdig universitetsfilm – bare noen få scener er universitetsrelaterte. Men når Giskes ambisjoner er å se 25 norske filmer i året på kino, vil kanskje det første universitetsmanuset snart se dagens lys?

– Ting taler både for og mot, sier Iversen.

– Det settes et annet press på universitetsansatte nå enn for få år siden, og større sosialt trykk kan gjøre det lettere å finne interessante temaer som kan filmatiseres. Samtidig taler genrefilmens viktighet i Norge mot dette. Norsk film er ikke så opptatt av samfunnskritikk, for det er lite salgbart, forklarer han.

– Derfor er det mindre sannsynlig at vi får en ny politisk raptus i film hvor ting skjer på universitetet.