Madrugadas vugge
I et backstagerom på Betong ble materialet til en av Norges mest hyllede rockedebuter skrevet. Lørdag vendte Sivert Høyem tilbake.
– Nei, her kjenner jeg meg ikke helt igjen. Jeg hadde trodd at rommet skulle være dobbelt så stort, og den grønne fargen på veggene kan jeg ikke huske.
Det er 16 år siden Sivert Høyem sist var her, i rommet hvor rockebandet Madrugada øvde i 1996-1997. Noen år tidligere hadde Høyem flyttet til Oslo fra Stokmarknes i Nord-Norge, sammen med resten av bandet, bestående av bassist Frode Jacobsen og nå avdøde gitarist Robert Burås.
Nå er altså Høyem tilbake i lokalene der bandet tok sine første steg mot å bli en av Norges største rockesuksesser.
– Det var ikke så lett å finne øvingslokaler i Oslo på den tiden, men Robert kjente en her på huset som fikset rom for oss, forteller Høyem.
At de var nordlendinger som spilte rock gjorde at de ikke var like velkomne overalt.
– Jeg husker at vi opplevde Last Train som et fiendtlig sted, uten at jeg helt husker hvorfor. Og So What var anglofilt: Der hang alle indiekidsa som digga den samme britiske indie-popen. Hodene deres eksploderte av glede når de hørte The Smiths. Jeg synes Smiths er kult, jeg, altså. Men det var ikke rom for andre sjangre der.
Chateau Neuf ble en redning for bandet, som slet med å få spillejobber.
– Rocken var jo erklært død – det var opplest og vedtatt. Men her på Chateau Neuf ble vi et slags husband, og fikk både øvd og spilt som oppvarmingsband for andre artister.
Inspirasjon på Chateau Neuf
Storhetstiden til Chateau Neuf som konsertscene er for lengst forbi. På 1970- og 1980-tallet var Ramones, The Clash og AC/DC bare noen av mange kjente navn som gjestet Storsalen. Og på 1990-tallet spilte blant annet Pearl Jam, Soundgarden og Public Enemy på Betong-scenen.
Høyem kan huske at de varmet opp for blant annet Rikard Wolff, og at hele bandet satt i salen da Gallon Drunk spilte konsert. Da han forteller om den gangen de fikk æren av å treffe Mazzy Star, blir han ekstra engasjert.
– Vi lempa utstyr for dem. Det var utrolig stas, og jeg kan huske Robert var backstage og spionerte på gitarutstyret til David Roback. Gitarspillet til Roback var en av de største inspirasjonene til Madrugada, så det det var et stort øyeblikk for oss.
Også trubadur Odd Børretzen stiftet de bekjentskap med på Chateau Neuf.
– Jeg og Robert varma opp for ham. Vi endte opp med å bli gode venner og spilte med ham også senere en gang.
Høyem smiler og mimrer om prosjektet han og Robert Burås hadde ved siden av bandet.
– Han Robert og Sivert, kan jeg huske folk sa. For vi hadde egentlig ikke noe navn, det var bare en greie vi gjorde av og til på si.
Ny retning
For å kunne ha råd til å rendyrke musikken tok Høyem mellomfag i historie. Slik fikk han mulighet til å sove lenge og spille rock utover natta, forteller han.
– Her på øvingsrommet var det stort sett det vi gjorde: Vi drakk øl og lagde låter. Sånn sett var det en lite begivenhetsrik tid. Men alle låtene på den første skiva (Industrial Silence, journ.anm.) ble skrevet i dette rommet.
Det er ikke bare gjennom Madrugada at Høyem har gjort seg kjent. Hans tredje album som soloartist, Moon Landing, skaffet ham Spellemannsprisen i kategorien beste mannlige artist i 2009. Også det fjerde og nyeste albumet fikk god mottagelse.
Høyem forteller at det er mer i vente.
– Jeg er i gang med å jobbe med nytt materiale og håper å få utgitt noe når året er omme. Men ingenting er sikkert.
Han forteller at det har vært lærerikt å turnere solo.
– Jeg har alltid vært redd for å stå alene på scenen, selv om det er noe alle mine helter har gjort, som for eksempel Bob Dylan og Neil Young. Det krever en helt annen oppmerksomhet på stemme og dynamikk, og mitt nye materiale vil nok bære preg av det. Ikke ved at det kommer til å bli singer-songwriter-klimpring, men det vil nok bli mer intimt enn det jeg har utgitt så langt.
Atter en konsert
Madrugada endte opp med totalt fem album. Etter at hoveddelen til det siste albumet var spilt inn, ble Robert Burås funnet død i leiligheten sin i Oslo. Året etter oppløste Høyem og Jensen bandet med en avslutningsturné høsten 2008.
Nå er Høyem tilbake på Chateau Neuf, og skal nok en gang spille konsert, men denne gangen som soloartist.
På Klubbscenen i kjelleren av Chateau Neuf er fotografen i ferd med å knipse de siste de siste bildene før intervjuet rundes av.
– Vi spilte inn en demo på den scenen her. Det låt helt forferdelig!
Høyem rister på oppgitt på hodet og ler, en smule pinlig berørt.
– Ble den gitt ut?
– Nei, heldigvis ikke.
– Spilte dere noen konserter på denne scenen også?
– Næææ ...
Høyem begynner å gå mot utgangen av rommet.
– Han Robert ville huska det – han huska alltid sånt.
