Maktesløse foran tv-skjermen

– Studentene i Russland er forholdsvis Russian-minded, hevder Roman Shleynov, redaktør for undersøkende journalistikk i den uavhengige russiske avisen Novaya Gazeta, avisen hvor Anna Politkovskaja jobbet som journalist før hun ble myrdet i 2006.

– De ser ingen muligheter for å ta noe oppgjør med myndighetene. Studentene leter ikke etter samhold i organisasjoner, men søker i stor grad individuell frihet og drømmer gjerne om egne bedrifter.

Masterstudent i russisk ved Universitetet i Oslo, Heidi Kjærnet, er enig i dette.

– I tiden etter Sovjets fall har det gradvis skjedd en bevegelse bort fra organisering. Folk opplever det som positivt å slippe å være organisert.

Russiske PhD-stipendiat Elena Fofanova støtter opp og mener Shleynov og Kjærnet tegner et riktig bilde av tilstanden i Russland.

– Studentene innfinner seg med sin maktesløshet, de ser heller på tv enn å organisere seg. Og informasjonen som kommer strømmende ut gjennom tv-skjermen er stort sett redigert og kontrollert av staten.

Ingen seriøs trussel

Det er ikke mange rene studentorganisasjoner i Russland. Imidlertid finnes diverse ungdomsorganisasjoner der medlemmene i hovedsak er studenter. Men ifølge Kjærnet og Fofanova er de fleste av disse kjøpt og betalt av Kreml. I debattene rundt «Non Goverment Organization»,NGO-er, refererer akademikere gjerne til disse som GONGO-er, altså «Gorverment Organized Non Goverment Organization.»

– Selv om de gir seg ut for å være NGO-er, er det helt tydelig at de samarbeider med regjeringen. De få NGO-ene som finnes kommer stort sett ikke til i mediene, og de mediene som faktisk viser interesse har så få lesere at sakene som kommer på trykk uansett ikke når ut til de store massene, sier Kjærnet.

Ingen av disse organisasjonene utgjør noen viktig makt eller trussel mot russiske styresmakter.

– Generelt er ikke ungdoms- eller studentorganisasjonene i Russland verken mange eller spesielt aktive, sier Shleynov.

Svakt sivilsamfunn

– Det finnes ingen politiske organisasjoner som er direkte knyttet til universitetet i St. Petersburg, sier Fofanova, som ikke tror slike eksisterer ved noe annet universitet i Russland heller.

Imidlertid tror hun den største forskjellen på russiske og norske universitet er at de fleste studenter i Russland bor hjemme hele studietiden – det er de nødt til siden de ikke har noen lånekasse som bidrar med lån og stipend. Fofanovas PhD-stipend består av bare litt over 400 norske kroner i måneden. Hun tror noe av grunnen til studenters inaktivitet kan ligge her:

– De opplever ikke seg selv som selvstendige, men som avhengige av foreldrenes økonomi.

Shleynov håper folk våkner mer opp når de etter hvert får bedre levestandard og utdanning. Han understreker at hovedproblemet for Russland i dag er at det sivile samfunnet er alt for svakt og maktesløst.

– Det er ikke slik at Kreml gir direkte ordre om å myrde journalister. Det de i hovedsak er skyldige i, er å legge til rette for et samfunn der slikt kan skje.