Kristendom
Kristenkonservativisme handler ikke om å være kontrær
Jeg ser meg nødt til å reagere på teologiprofessor Allison Murray sine uttalelser i Universitas, når hun sår tvil i grunnene til konservative kristnes overbevisninger.
Det er både spennende og flott at Universitas 14. oktober skrev om Rania Louhibi som gikk fra å være muslim, til nå å være konservativ kristen. Samtidig er det ikke fullt så flott at hennes konvertering først og fremst presenteres i et politisk lys, og da stort sett negativt.
Selv har jeg brukt mye tid i et mangfold av konservative kristne sammenhenger. Jeg mener at teologiprofessor Allison Murray, i samme artikkel, bommer fullstendig med sine kommentarer om hvorfor mange unge i dag trekker mot konservative kirkesamfunn.
Murray, som er professor i feministisk teologi på UiO, mener at «noen frikirker har en tradisjon for å ville markere seg som annerledes enn statskirken og staten, og at de derfor jobber aktivt for å skille seg fra storsamfunnet. Dette kan bidra til å gjøre dem mer konservative». Hun følger dette opp med at i et så egalitært land som Norge kan dette for eksempel innebære at frikirkene stiller seg kritisk til likestillingspolitikken.
Jeg mener Murray, i en underlig analyse, prøver å gi et inntrykk av at konservative kirker velger å være konservative kun for å aktivt skille seg fra storsamfunnet og være kontrære. Men når konservative kirker skiller seg ut, er det rett og slett en konsekvens av at de er konservative. De har ikke som mål å mene det motsatte av storsamfunnet, de tror rett og slett på bestemte sannheter.
Disse sannhetene kommer ikke til å forandre seg selv om storsamfunnet skulle endre holdninger til å bli mer like holdningene til konservative kirker. Tilsvarende kommer ikke de konservative kirkene til å bli enda mer konservative «for å aktivt skille seg fra storsamfunnet» om samfunnet skulle ha blitt mer konservativt.
Mitt inntrykk er ikke at konservative har et ønske om å «fremstå som bedre og mer hellig», slik Murray hevder. Jeg tror heller at flere konservative ønsker å holde fast på det de ser som sannheten.
Murray kommenterer at det kan være behagelig for unge å lene seg på konservative holdninger fordi det gir dem tydelige retningslinjer. Føringene forteller unge hva det vil si å være mann eller kvinne, eller hvordan man skal leve livet sitt.
For meg virker det som Murray mener at konservative frikirker har et snevert syn på disse tingene, samtidig som hun undervurderer hvordan disse miljøene bidrar til et større mangfold av meninger i samfunnet.
Selv ser jeg på Bibelens normer som en god veiledning for hvordan å være en god mann, kvinne, far, datter eller person – med et stort spekter av uttrykk.
Mange unge i dag ønsker klare svar på spørsmål om identitet, mening og sannhet, og det er tankevekkende at en teologiprofessor ikke bemerker seg hvor radikal Bibelen er: at menneskets identitet ligger i at det er elsket av Gud. Hvem du er, defineres dermed ikke av samfunnet, politiske meninger, hvilke miljøer du tilhører, hva du føler, hvordan du uttrykker deg eller hva du gjør.
Kristendommen kan oppleves som meningsfull, uavhengig av om religionen er sann.
Ateist og filosof Alex O. Connor påpeker at hvorfor folk tror på noe, og hva som er sant, er to forskjellige spørsmål. Det er jeg helt enig i. Kristendommen kan oppleves som meningsfull, uavhengig av om religionen er sann. Når flere unge opplever økt mening etter å ha blitt kristne, kan årsaken helt enkelt være at kristendommen tilbyr noe sant og ekte.
Og kanskje er det ikke bare en psykologisk effekt, men et tegn på at kristendommen faktisk beskriver virkeligheten slik den er.
Murrays uttalelser sår tvil i grunnene til konservative kristnes overbevisninger, og det reagerer jeg på. Det å være konservativ kristen handler ikke om å være kontrær eller å bare lene seg på et system.
Min erfaring er at det for mange handler om en overbevisning om hva som er sant og godt. Det tror jeg Murray ville sett hvis hun besøkte en av de mange konservative menighetene i sin by.
