Og alt skal være sorg

Eivind Hofstad Evjemo er først og fremst forfatter. Men han liker å tro at han forsker på mennesket. At det inngår i et større prosjekt hvor han undersøker relasjonen mellom dette og sin egen skriveprosess.

– Sorgtematikken er noe som interesserer meg. Store sorgprosesser som andre verdenskrig og postapokalyptiske fortellinger. Jeg ønsker å teoretisere rundt erindringslitteratur, men unngå de modernistiske granatene som Marcel Proust og Virginia Woolf, forteller Evjemo.

Med utgangspunkt i The Year of Magical Thinking av den amerikanske forfatteren Joan Didion skal Evjemo i sin masteroppgave forsøke å si noe om hvordan språket og litteraturen behandler språkløse menneskelige erfaringer.

Litteratur må føles

Oppgaven med å undersøke hvordan store forfattere bearbeider sorgen kan tilsynelatende virke som en klisje. Derimot er det egenarten i et litterært prosjekt Evjemo ønsker å granske.

– Klisjeen oppstår først når alle prosjekter degraderes til sorg, sier han.

Kampen mellom ærligheten og det å jobbe med et estetisk verk er noe som opptar Evjemo. Han vil belyse hvordan enkelte verk lyver gjennom estetikken.

– Jeg er interessert i litteratur som kan føles. Bøker som føles vanskelige å skrive for forfatteren. For eksempel Karl Ove Knausgårds kraftfulle forsøk på å skrive noe virkelig gjennom Min Kamp- serien. Den type litteratur er jeg opptatt av. At du skal skrive ditt eget liv.

Det estetiske kontra det dystre

Sorgformidling er likevel noe av det masterstudenten ønsker å belyse i sin oppgave, med utgangspunkt i Didions forfatterskap.

– Didion skrev et essay på 70-tallet, The White Album, en del av en essaysamling ved samme navn. I denne fungerte hun som tilskuer, som journalist, og beskrev de store omveltingene i det amerikanske samfunnet.

I 2006 ga hun ut boken We Tell Each Other Stories in Order to Live, en tittel som er hentet fra den første linjen i essayet The White Album. Den betyr noe annet i dag enn den gjorde i 1970, mener Evjemo.

– I den andre boken blir den første setningen et personlig innslag. Den gir en eksistensiell klangbunn. Hun har gått fra det politiske til det personlige. I løpet av denne tiden mistet hun da også først mannen sin, så datteren sin, sier Evjemo. Han ønsker å formidle hvordan språket endrer betydning i tråd med en forfatters liv.

Som forfatter er du nødt til å være opptatt av estetikk, men også å avbilde virkeligheten slik den faktisk er. Ofte kan dette føre til en glorifisering av noe mørkt og trist. Det er kampen mellom akkurat dette, estetiske bilder og det å formidle noe mørkt han vil studere nærmere gjennom sin masteroppgave.

– Sorgen har stor visualitet, rom og et språk som ikke ligner noe annet. Det blir sterkt i gode bøker. Det handler om livsviktige erkjennelser. Hvordan forfattere behandler dette gjennom litteraturen, men også hvordan sorg uttrykkes gjennom et samfunn. Dette er noe av det jeg kommer til å se på. Hvordan en personlig sorg er formidlet, og sette dette i en sammenheng med Didions bok.