Musikkforskningens fremtid i fare?
Nesten 80 prosent av musikkstudentene tar en master som kan gjøre dem uegnet for videre forskning.
Det skal nå bli mulig for studenter på både bachelor- og masterprogrammene i musikkvitenskap å velge en mer profesjonsrettet utdanning. En såkalt praktisk master innebærer at man skriver en kortere oppgave og bruker mer tid på å spille enn de som tar en teoretisk master. Mellom 70 og 80 prosent av mastergradsstudentene har valgt den praktiske varianten.
Professor og faglig ansvarlig på musikkvitenskap Even Ruud har sagt fra til sine studenter at de som velger en praktisk master med stor sannsynlighet utelukker videre forskning etter fullført mastergrad, selv om det formelt ikke er noe i veien for det.
– For å sette det på spissen: hvis du bruker to år av livet ditt på å spille et instrument mens en annen studerer filosofi, vitenskapsteori og musikkvitenskapelige problemer, er det klart at du ikke står like sterkt til å begynne med et doktorgradsprospekt, sier Ruud.
– Viktig å beholde teorien
Eirik Askerøy er mastergradsstudent og sitter i fagutvalget på musikkvitenskap. Han mener det blir viktig for instituttet å definere den praktiske mastergraden på en måte som gjør at utdanningen ved Universitetet holder det teoretiske i fokus, og skiller seg fra for eksempel Musikkhøgskolen.
– Verken praktisk eller teoretisk master i Musikkvitenskap er å regne som utøvende musikkstudier. Da er det viktig at det man skriver ikke bare blir en rapport fra to års gitarspilling, men en faglig fundert oppgave.
Samtidig mener Askerøy at litt praksis ikke er å forakte for de som vil forske.
– Jeg tror ikke akkurat det vil skade en forskers troverdighet om han tar i et instrument i ny og ne.
