«Simon sier...»
Verden er, ifølge Simon Stranger, et sammenhengende poetisk nettverk av atomer, hvor tusenårene bare flommer av gårde. Det har han skrevet en roman om.
På toppen av haugen bak Fysikkbygningen som munner ut i Frigg-feltet, mellom Chateau Neuf og Philips-tårnet, under den nylig våknede solen på vei opp av fjorden, over bytakene som bryter horisonten, foran Aker Brygge og klokketårnet på gamle Aas og Wahls Trykkeri, på toppen av denne haugen sitter fru Wahls datters sønnesønn Simon.
Han har akkurat gitt ut en bok som handler om hvordan alle ting henger sammen. I all beskjedenhet.
– Jeg leste om en forsker som sa at hvis Gud skapte universet ut fra ett ord, ville det ordet vært hydrogen.
Filosofistudenten, med grunnfag i religionshistorie og et toårig forfatterstudium, er tydelig fascinert av fagområder som studeres langt borte fra HF-lesesalen. Rammehistorien i romanen Den veven av hendelser vi kaller verden er et hydrogenatom, som følges fra Grønland år 706 og frem til i dag. Atomet opptrer som en del av forskjellige mennesker, dyr og objekter, og gjør fem dypdykk i historien, fra 1600-tallets Kina via Italia, Venezuela, og Bergen, før det ender opp hos en vannforsker i Stillehavet i 1998.
– Jeg ønsker å si noe om sammenhengen, noe om hva virkeligheten er for noe, rett og slett så naivt og så alvorlig som det: Hva er vi, hva er verden for noe?
– Og kan du svare på det?
– Det svaret ligger vel der som et bakteppe for hele prosjektet, tanken om at vi er i en sammenheng med alt hele tiden. Det kan høres litt sånn religiøst ut, men jeg tror det er et faktum.
Nedfrosset Ibsen
Stranger sparker løs en isklump som har gjemt seg under benken, tar den opp og myser.
– Det er veldig fascinerende og veldig, veldig merkelig med alle de tingene som alltid har vært der. Se her, sier han og holder den opp mot lyset.
– Dette er fra en natt Ibsen var ute, så tisset han litt, her har vi et atom derfra. Så har vi en bit av en dinosaur, og kanskje litt av din tipp-tipp-oldefar?
Stranger kaster fra seg isklumpen.
– Tenk deg at av de røde blodlegemene i kroppen vår, dør det 2,4 millioner hvert sekund. Per sekund, og så blir det like mange nye hele tiden. Det er jo helt sinnssykt, det er helt avsindig.
Stranger ler. Verden snurrer raskere mens han fortsetter.
– Grunnen til at ting opptrer som faste er at atomene beveger seg så raskt rundt, akkurat som vifter. Alt flyter, alt henger sammen.
Brrr.
Stranger veiver med armene og ruller med tunga. Bakken roterer og kritikerne venter. Forfatteren har likevel et avslappet syn på romandebuten.
Mer enn navlelo
– Jeg mener jo i all ubeskjedenhet at jeg har skrevet en bra bok, og en viktig bok. Hvis jeg får veldig dårlige kritikker, synes jeg det er urettferdig, da vil jeg bare plassere det i «ja, ja, dem om det»-skuffen, og så er det synd i forhold til salg og sånn.
Stranger er ikke redd for at hans omgang med de store spørsmål skal drukne bokens omdømme.
– Jeg håper ikke den fremstår som pretensiøs og belærende. Samtidig finner jeg ingen grunn til å holde tilbake heller, jeg ønsker å si noe annet enn hvor mye navlelo jeg har om morgenen. Da må man ta sats, og da øker fallhøyden.
Solen har steget til middagshøyden, og truer med å smelte bort siste rest av dypfryste dinosaurer og gamle diktere. Den unge dikteren skal på forelesning, og den kalde kaffen er snart kun en glemt episode i den store sammenhengen.
– Er vi ferdig alt? Det er så koselig å prate om litteratur, om livet og havet og slikt. Vi burde gjøre det mye mer.
