Smånervøse mystikere

– Jeg tror jeg må vente på en ener fra deg der. Eller er det best at du først sier «Så dø han», og så whosj?

Kurt André Aase knuger på trommestikkene og ser spørrende bort på de andre.

For Synkoke blir det aldri for sent å endre på låtene sine. Selv på den siste øvingen før den største konserten de har spilt noen sinne er alt åpent for diskusjon. Saksofonist og høytleser Erik Nerheim tror ikke nødvendigvis alle låter kan bli ferdige.

– I helga har vi forandret på alle våre eldste låter, forteller han.

Etter noe mumling kan til slutt den stakkars sjømannen i eposet «Farefull ferd» endelig møte sin skjebne blant bølgene.

Skapande verksemd

Maritim død erstattes av skolepolitikk når bandet tar til med sin tonesetting av Læreplan `97. Det ser ut som om Nerheim tar visdomsordene på alvor der han formidler byråkratspråket med hele kroppen.

– Man hører kanskje ikke hvert eneste ord jeg sier. Men det er i grunnen nok å vite at det er en låt om læreplanen.

Når Synkoke inntar scenen på Betong på fredag, skal den nynorske jazzrocken deres hamres inn i publikum med presisjon og innlevelse.

– Det er jo veldig avhengig av publikum, så vi er litt nervøse, sier bassist Ellen Andrea Wang.

Nerheim skyter inn:

– Men vi gir jo masse, også på øving. Jeg tror ikke vi skal ha noe problem med å ikke få noe igjen fra salen.

Den store opplevelsen

– Live kan du nå det nivået hvor ting blir perfekt, samme hva du gjør. Selv har jeg gått på konserter som har løfta meg i to-tre dager, sier tommeslager Aase.

– Etter sist konsert var det noen som fortalte at tid og sted forsvant da vi spilte, forteller Nerheim.

– Er dere mystikere?

Gitarist Ole Ådland tenker seg om.

– Vi tror jo at musikken kan nå deg på et annet nivå, så ja, vi er litt mystiske av oss. Men jeg er veldig lettskremt, så jeg tør ikke å begi meg alt for langt inn i det.

– Mye kan tolkes i musikk, men det er alltid noe som ikke kan forklares. Men, altså, vi tegner ikke opp diagrammer på gulvet når vi spiller eller noe, sier Nerheim.

Inspirert intro

Etter Synkoke på fredag har Serena Maneesh sin siste konsert i Norge før en lengre innspillingspause. Synkoke har ikke hørt all verdens mye på støyrockerne, men trommeslager Aase mener at «Soleis fekk eg ljåen» har en intro som kan minne litt om bandet.

Etter fullført intro og vel så det blir det stille i øvingslokalet. Harnes skotter over tangentene bort mot gitarist Ådland.

– Gjorde du noe kreativt mot slutten der?

– Ja.

– Kom ånden? flirer Aase.

– Ja. Ånden kom.