Parlamentsvalg
Det er gøy å mene noe, men det er enda bedre å ha rett
Det er noe eget ved å få på trykk et innlegg som virkelig svir. Litt spissformulering her, litt overdrivelse der, og plutselig har man både oppmerksomhet og reaksjoner.
Det skjønner jeg godt, Peder Reitbakken. Men når retorikken løper fortere enn saklighet, er det verdt å rydde litt opp.
Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo (UiO) har aldri påstått å være en frivillig organisasjon. I motsetning til organisasjonene du viser til, mottar vi ikke støtte fra Velferdstinget og semesteravgiften deres, så pust lettet ut. Vi finansieres gjennom UiO fordi studentrepresentasjon er lovpålagt, en rettighet det er blitt kjempet for siden universitetets grunnleggelse tidlig på 1800-tallet. Universitets- og høyskoleloven krever at studenter sitter i styrer og formelle organer.
Derfor blir sammenligningen din skjev. Dette er fulltidsverv hvor jeg som helt vanlig student setter studier og livet på pause i ett år. Den «absurde» lønna du peker på ligger fortsatt godt under medianinntekten i Norge, og i skarp kontrast til de ansatte som sitter i de samme møtene med millionlønn (hvor vi har like mye rett som de til å sitte der). Så ja – «spis de rike», for all del. Men å plassere studentrepresentanter i denne kategorien blir mer retorisk grep enn realitetsorientering.
Dette er de samme foraene der vi får gjennomslag for de viktige sakene, og som du selv har mulighet til å påvirke gjennom din stemmerett. En (langt fra uttømmende) oversikt over gjennomslag vi har fått i nyere tid finnes i debattinnlegget «Studentparlamentet lever. Les lista selv!». Og disse resultatene hadde ikke vært mulig uten studentenes engasjement og deltakelse – inkludert din.
Det er helt fair å mene noe om pengebruk. Men hvis målet er å styrke studentene, hjelper det lite å karikere de som faktisk er valgt for å representere dem.
Så ja, skriv, kritiser, få på trykk – det er bra. Men det er enda bedre når kritikken treffer virkeligheten.
