Leder
Spikeren i kista for studentdemokratiet?
Fuglene kvitrer, sola gløtter frem, studentene kryper inn på lesesalene og ut på uteserveringene. Det er vår!
Dette er en lederartikkel. Teksten gir uttrykk for avisens holdning, og ikke redaktørens personlige overbevisninger.
Et annet sikkert vårtegn, er at det er duket for valg ved Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo (UiO). Ivrige og håpefulle studentpolitikere strømmer ut på stands på Frederikkeplassen, spammer på sosiale medier og skriver dassaviser. Det er bare ett problem: Ingen bryr seg.
De siste fem årene har valgoppslutningen vært rekordlav nesten hvert år. Ved valget i fjor var det kun elleve prosent av UiO-studenter som valgte å stemme. Det er hårreisende lavt, men ikke overraskende. Siden pandemien har ikke parlamentet klart å mobilisere flere enn én av ti studenter til å engasjere seg ved valget.
Selv studentpolitikerne har sluttet å bry seg
Nå viser det seg også at selv studentpolitikerne har sluttet å bry seg. I ukas avis kan du lese om at rekordfå lister stiller til valg – kun fire. Det er det laveste antallet siden før 2009, og en halvering fra i fjor. Tidligere leder av Universitetslista, Niamh Brekkhus, peker på at engasjementet dør ut i møte med jobb og skole.
Leder av Studentparlamentet Milad Rezvan beskriver utviklingen som naturlig, siden det nå har vært en periode med sterk økning i antall lister. Hvilken sterk økning Rezvan peker på, er uforståelig. Etter pandemien har antall lister som stiller til valg, ligget på mellom seks og sju. Å kalle det at åtte lister stilte i fjor som en «sterk økning», er en voldsom overdrivelse. Til sammenlikning så lå antall lister på slutten av 2010-tallet på rundt ni.
Kan en grunn for det manglende engasjementet være at det fra utsiden oppleves som at parlamentet er en subsidiert vennegjeng som vedtar ting de vet aldri kommer til å realiseres? Hvor har det blitt av skybaren på Lucy Smiths hus, eller at «noe» skal gjøres med trappa utenfor GS, for eksempel? Eller de kjønnsnøytrale toalettene på campus, som studentpolitikerne i årevis har vedtatt at de skal kjempe for, men som aldri realiseres?
Det er på høy tid at Rezvan og resten av Studentparlamentet ser sannheten i øynene, og tar det manglende engasjementet på alvor. De har et ansvar for at studenters stemme blir hørt, og da må de klare å ta opp kampen, i stedet for å komme med bortforklarende unnskyldninger. Fortsetter det slik, kan det være studentdemokratiet snart er historie.
