Unge og urbane utopier

Diplomutstilling

De siste årene har det blitt skrevet side opp og side ned om dopsalg og bordelldrift i SiOs studentboliger, kilometer med studenter i bolig-kø og brannalarmer som har gått så mange ganger at til og med veggedyrene på Sogn studentby har begynt å se seg om etter andre steder å bo.

Hvem er vel bedre skikket til å løse SiOs boligproblemer enn de som bor i boligene – studentene selv? Og blant studentene, hvem bedre enn arkitekturstudentene ? På diplomutstillingen til Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) må det vel være drøssevis med forslag til forbedringer av disse mer eller mindre forfalne krypinnene som ellers kalles «SiO-studenthybler»?

Omtrent slik er journalistens fordomsfulle oppfatning idet vi entrer helgens 51. diplomutstilling på AHO. Og oppfatningen ser ut til å bekreftes når det første som møter oss i utstillingslokalet er en modell av en bitteliten mikro-hybel. Men tittelen viser raskt at prosjektet handler om noe ganske annet: Et hjem – En studie av bosituasjonen for enslige mindre asylsøkere, mellom 15 og 18 år. Både standard og størrelse ser riktignok vesentlig bedre ut enn en Kringsjå-hybel, men man skal være takknemlig for at prosjektet tar opp noe viktigere enn boforholdene for bortskjemte studenter.

Antiterror-arkitektur

Også Hans Martin Frostad Hallerakers arbeid Threshold Ministry bidrar til å skyve alle fordommer om arkitekturstudentene til side. Arkitekten tar opp et viktig spørsmål ved å plassere seg i debatten om høyblokkas skjebne. Selv om Halleraker presenterer utstillingens klart største modell av en bevart høyblokk, startet prosjektet med en problemstilling og en tekst.

– Hvordan forholder man seg til bygg som er sete for politisk makt, i en tid med konstant terrortrussel? Slike bygg er det jeg kaller «moderne helligdommer» som må beskyttes mot terror, samtidig som vi må opprettholde vår oppfattelse av byen som et åpent, offentlig sted, sier arkitekten.

Graderende overganger

Å bidra til at slike offentlige bygninger og omkringliggende områder er åpne, samtidig som de utelukker dem som har dårlige intensjoner, ser Halleraker på som arkitekturens oppgave. Høyblokka kan bidra til å forene åpenhet og utelukkelse i byrommet ved å skape graderende overganger istedenfor barrierer, mener han.

– Modellen av regjeringsbygget er et eksempel på hvordan man kan skape slike graderende overganger. I prosjektet finnes det ingen områder eller grenser som er adskilt gjennom sikkerhetssjekker, som på en flyplass. Regjeringskvartalet er åpent og alle skal kunne besøke første etasje og få adgang til terrassen i nest øverste etasje, sier Halleraker.

Samtidig skal sikkerheten bli ivaretatt gjennom en mekanisme han kaller «filtrering gjennom formgivning»

– Realistisk alternativ

– På plassen foran regjeringsbygget og i første etasje er det plassert mengdevis med 75 centimeter høye, robuste, men slanke, stenger i bakken. Jo lenger inn mot bygget man kommer, jo tettere er de plassert, slik at besøkende både ledes og hindres av dem. Dette systemet gjør det umulig å kjøre bil lenger enn til et visst punkt, så hindrer stengene sykling eller lignende aktivitet, og helt inne ved regjeringsbygget hindrer de at man får med seg ryggsekk. Ikke på noe tidspunkt må man igjennom en sikkerhetssjekk. Til slutt kan man ta heisen gjennom regjeringskontorene, helt opp til takterrassen.

– Ser du på dette som et realistisk alternativ til hvordan det nye regjeringskvartalet kan se ut?

– Absolutt.

Et litteraturhus for film og teater

Også Pernille Dammann og Emilie Lamer Schjetlein byr på et imponerende prosjekt med det urbane, offentlige samlingspunktet Oslo outside-in – et forslag til hva Nasjonalgalleriet kan brukes til om det blir vedtatt å flytte kunstsamlingen til vestbanehallen.

– Oslo har mange fine grøntarealer, men det er for få offentlige plasser å være på vinteren, nesten alle steder man må kjøpe noe for å oppholde seg. Dette stedet er ikke-kommersielt og man vil ikke kunne kjøpe noen ting. Om man for eksempel ønsker noe å spise eller drikke, er man velkommen til å gjøre det i en av de mange butikkene som er i nærheten, og ta med inn, sier Dammann.

Roterende dører

Men det er ikke bare en sosial møteplass arkitektene ser for seg. I etasjene over bakkeplan har de tegnet flere saler for visning av film og teater.

– Da vi hadde begynt på prosjektet, kom vi til å tenke på at Arthaus og Dok*land søker etter et sted å vise filmer. Derfor spurte vi om det var greit at vi inkluderte dem i prosjektet og mottok et romprogram som vi har brukt som utgangspunkt for film- og teaterdelen av Oslo outside-in, sier Lamer Schjetlein.

Den offentlige plassen på bakkeplan er lagt opp til å være et helårstilbud med roterende dører som gjør det lett å flyte inn for den som går på gaten. Om sommeren ser arkitektene for seg at dørene blir stående åpne for å gjøre det svalt.

Sentralt område

– Men tror dere egentlig folk vil komme når det ikke er noe å kjøpe der?

– Film- og teatertilbudet skal i utgangspunktet være med på å gi liv til plassen. Vi valgte Nasjonalgalleriet fordi det er veldig sentralt, omtrent midt imellom øst og vest og i et område der mange ferdes til daglig, sier Dammann.

De to ser for seg at det særlig kunne blitt aktuelt for alle dem som er i Karl Johan, som jobber eller går på skole i området, å besøke Oslo Outside-in.

– Det trenger naturligvis ikke være så stort som vi har tenkt på Nasjonalgalleriet, men så lenge det er sentralt, mener vi det kan fungere, tilføyer Lamer Schjetlein.