Universitetet taper terreng

– Det gjør meg nedslått at forvaltningens og markedets språk tar mer og mer over, også innenfor akademia, sier kulturforsker ved Universitetet i Bergen Siri Meyer.

Som medlem av Maktutredningens forskergruppe vier hun mye av sin tid til å avdekke hvem som har makt i Norge i dag. Arbeidet er vanskelig, for makt er et stort og tungt begrep.

– Makt kan forstås på ulike måter. Vi har den rene beslutningsmakten, hvor universitetene faktisk har fått økt sin innflytelse fordi politikere støtter seg på utredninger og rapporter laget av forskere før de beslutter noe som helst. Så har vi det vi kan kalle «definisjonsmakt», som dreier seg om å velge hva slags språk vi beskriver verden med. Her er vitenskapen og universitetene på vikende front, sier Meyer.

Forskere vs. forfattere

Før var professoren høyt oppe i hierarkiet; hans beskrivelse av verden var viktig. Nå er markedskreftene, mediene og ulike kunstuttrykk som film og litteratur like sterke i forhold til å definere virkeligheten.

– Noen vil si at det er synd at professoren har mistet den opphøyede posisjonen, men det er også en utfordring. Sammenstøtet mellom vitenskapen og resten av verden er fruktbart; uten motstand ingen endring. For å klare seg på denne kamparenaen må vitenskapen bli mer ydmyk, mener Meyer.

I sitt arbeid for Maktutredningen har kulturforskeren involvert både forfattere og andre kunstnere ved siden av de mer tradisjonelle forskerrapportene.

– Jeg bruker mye tid på «bastard-genre», tekster og uttrykk som verken er kunst eller vitenskap. Jeg ønsker å få andre enn vitenskapsfolk i tale. Forfatteren Thure Erik Lund står et helt annet sted enn en vitenskapsmann. Han har et språk som kan formidle andre syn enn en vitenskapelig artikkel, og trenger ikke å underbygge det han mener med statistikk. Makt er så nært knyttet til språk, og for å få frem forskjellige syn på makt trenger vi forskjelllige språklige uttrykk, forklarer Meyer.

Må tenke nytt

Forfattere til tross, det er markedets språk som dominerer i dag. Universitetene blir «leverandører» på et «utdannings- og forskningsmarked» mens studentene og næringslivet blir «kunder». Dette medfører både fordeler og faremomenter, skal en tro Meyer.

– For å få penger til forskningen din må du beherske forvaltningsspråket; et språk som ikke er ditt eget. Hvis all forskning på død og liv skal lønne seg i kroner og øre, vil vitenskapsfolk måtte begrense seg til å drive utrednings- og oppdragsforskning. På den positive siden vil studentene, ved å bli sett på som kunder, kunne stille større krav og få større innflytelse.

– Hvordan skal universitetene møte disse nye kravene?

– De må tenke nytt! Det intellektuelle klimaet må bli bedre, institusjonene må friskes opp, forskerne må oppmuntres til å prøve nye ting. Det er et ord fra markedsspråket som

aldri forekommer i universitetssammenheng, nemlig «risikovillighet». Det å satse på noe man ikke vet vil fungere, rett og slett å ta noen sjanser, er helt nødvendig.

– Har det svekket universitetene at de er åpne for alle?

– Det gamle systemet var mer tilpasset en elite. Det er mindre gloriøst å studere ved et universitet nå som så godt som alle har muligheten til å gjøre det. Men samtidig kan det bety at vitenskapen har økt sin makt, høyere utdannelse og vitenskapelig kompetanse er nødvendig for stadig flere jobber.

Usynlige fiender

Den nye sammensetningen av studenter og et mer markedsorientert samfunn har ført til nye konfliktlinjer og problemstillinger både for universitetene og studentene.

– På 1970-tallet gikk konflikten mellom studenter og forskere på det faglige, på hva pensum skulle inneholde. Studentene ville ha mest mulig frihet. Nå virker det som studentene er mer opptatt av å komme seg gjennom systemet, de krever et effektivt studieløp så de kan komme seg videre og gjøre andre ting.

– Kan universitetene vinne tilbake sin rolle som den viktigste premissleverandøren for verdiene og debattene i Norge?

– Det er mange typer makt som ikke lar seg gripe konkret. Det er ikke én person som står bak markedsspråkets inntog. Det som før var synlige hierarkier der posisjon eller materielle goder viste hvem som var «oppe» og «nede», er gradvis erstattet med en akse der man enten er «inne» eller «ute». Det vil fortsatt være å ha kunnskap og å beherske de ulike språkene som er nøkkelen til innflytelse. Men vi må nok innse at universitetene har mistet monopolet på denne kunnskapen for godt.

Universitet i endring

I en tid med mange og store reformer vil Universitas intervjue åtte personer som ut fra ulike ståsteder har sterke meninger om universitetenes rolle og plass i samfunnet. Først ut er Siri Meyer, kulturforsker og medlem av Maktutredningens forskergruppe. Neste intervju er med informasjonsrådgiver Hans Geelmuyden (6. februar).