Utreder Raga og Tungtvann

I 1963 står kommende professor i sosialantropologi Odd Are Berkaak og henger ved en Fina-stasjon. En kamerat kommer kjørende i sin Chevrolet Impala 61-modell. Fra høyttalerne strømmer Chuck Berrys «Memphis, Tennessee».

– Det var som å holde opp et speil, jeg skjønte hvem jeg var, sier Berkaak.

Sammen med Anne Danielsen, post.doc. ved Institutt for musikk og teater, og et knippe forskere fra det ganske land skal han delta i Kulturrådets utredning av norsk popmusikk. Berry hektet Berkaak, men det var Abba som hektet Danielsen.

– På Waterloo var det noen ganske heavy sanger som for meg ble en inngang til 70-tallets tungrock, forteller Danielsen.

Mens Berkaak skal se på identitetsbygging, har Danielsen fått i oppgave å skrive om popmusikkens estetikk.

– Innenfor popmusikken er det estetiske aspektet sterkt bundet til utenommusikalske ting. En får et problem når en møter andre tradisjoner som ser på musikken kun utfra et kunstnerisk aspekt. Jeg vil prøve å gi en guide til feltet. For eksempel gjennom å diskutere hva en groove handler om, og vil prøve å favne mangfoldet innen feltet, fra techno til roots.

Berry vs. Vinje

Berkaak har klare tanker om hvordan popmusikken skaper nye identitetsuttrykk og -former.

– Det handler om nye måter å se seg selv på. Oppfatningen om at det var det postmoderne 90-tallet som utløste disse nye identitetsformene synes jeg er feilaktig. Slik jeg ser det var det allerede i siste halvdel av 50-tallet at man kunne tenke «Hvem er jeg?» uten å tenke stedbundet, sier Berkaak.

For ham ble Chuck Berry mye viktigere for oppfatningen av hvem han var enn skolens svar: Vinje, Bjørnson og Wergeland.

– Det var frigjørende, og faktisk umulig uten kommersielle mediedrevne markedskrefter, påpeker professoren.

Berkaak er lei av å bli kalt rockeprofessor.

– En blir litt irritert når en får kritikk for å lefle med populærkulturen. Alle generasjoner har utforsket sin egen samtid.

Hvem er Baby?

– At popmusikken blir utredet sist, henger klart sammen med kulturpolitiske forhold. Men Danielsen og jeg har jo levd med dette i flere tiår, sier Berkaak.

De to forskerne mener likevel at en endring er i emning. Popmusikkens stjerne er økende i det etablerte kultur-Norge.

– Vi er jo et uttrykk for dette, hevder Berkaak.

Forskerne har fire måneder på seg, og lite tid til nytt feltarbeid. Berkaak har allerede ett prosjekt på gang.

– Jeg vil prøve å samle en gruppe mennesker som har forskjellige forhold til popkulturen, det være seg genre- eller tidsmessig, og prøve å få til en stor samtale. Jeg vil prøve å finne ut hvilket menneske- og kjønnssyn popmusikken forkynner. Og hvem er denne «Baby» de har sunget om så lenge? spør Berkaak.

Danielsen ser ikke for seg at hun får tid til feltarbeid, men vil prøve å gå til musikken for å få svar.

Uenige om norske

– Norge har jo vært veldig roots- og countryorientert, i alle fall frem til 80-tallet, forklarer Berkaak.

– Mens det kanskje var roots og country på bygdene, var det helt andre ting i byene, supplerer Danielsen.

Når det kommer til hvor spennende ny norsk musikk er i dag, er ikke Danielsen og Berkaak helt enige. Mens Berkaak mener det er mye kopiering, har Danielsen sansen for mye av det som skjer på technojazz- og støypopscenen i Tromsø og i Bergen. Hvis Berkaak skal velge seg et nyskapende norsk band som har gjort noe nytt, blir det 80-tallets Dum Dum Boys.