Vi må snakke mindre om psykisk helse

Psyken har vokst fram som et vitenskapelig-religiøst svar på når livet og omstendighetene er vanskelige. Visst bygger det på vitenskapelige premisser, men rollen psyken spiller i dagens samfunn er til forveksling lik den kirken spilte før. Vi går i terapitimer heller enn i skriftemål, meditasjon har tatt over for bønn, og vi underkaster oss vår egen underbevissthet slik middelaldermennesket underkastet seg Gud.

Det er påfallende hvor ofte kjendiser gjør seg så sårbare at det blir nærmest umulig å holde dem ansvarlige for egen oppførsel. I 2021 fikk artisten TIX hele 15 minutter av gullrekka for å snakke om sin psykiske helse, uten å bli stilt et eneste kritisk spørsmål. Det er fint med åpenhet, men intervjuet promoterte musikken hans. Fram til det punktet, var den gjennomsyret av kvinnefiendtlighet og elitisme. Dette ble han aldri utfordret på, og hadde han blitt det, ville det framstått upassende. Personen Andreas Haukeland fikk uforbeholdent skille seg fra verdiene til artisten TIX. Pengene og jobbtilbudene tilhørte allikevel dem begge.

At psykisk helse blir et skjold mot kritikk på denne måten er ikke kun et kjendisfenomen. VG har en egen temaside for narsissisme, så vi alle kan hevde at sjefen er urettferdig, uten å være ærlige med oss selv om vi gjør en god nok jobb. På Instagram florerer det av videoer som påstår at du burde utredes for ADHD dersom du har for vane å avbryte. Selv har jeg i skrivende stund planer om å forklare redaktøren min at hunden jeg har hatt i 14 år ble avlivet i går, så det er på grunn av sorg at jeg ikke rakk fristen for denne teksten. Sorry, det er ikke min feil. Eller?

Det er en ansvarsfraskrivelse i denne praksisen. Andre kan umulig argumentere mot mine psykiske reaksjoner, for kun jeg vet hvordan det er å være meg. Dermed er det kun jeg som kan holde meg ansvarlig for hvordan jeg håndterer min psyke. Selv psykologens analyse kan avvises dersom jeg ikke kjenner meg igjen i den. Som utenforstående blir du nødt til å bekjenne deg til troen på psykisk helse, slik man i middelalderen bekjente seg til Gud. Er du kritisk til tolkninga mi, er du kjetter.

Men psyken er til syvende og sist et vitenskapelig fenomen, ikke et religiøst. Dermed må konseptet tåle kritikk. Å si til redaktøren min at jeg gjorde en dårlig jobb på grunn av sorg, betyr ikke at han ikke kan være misfornøyd med at jeg gjorde en dårlig jobb. Den misnøyen gjør han heller ikke til en narsissist. Så kan jeg gjerne fortelle meg selv at alt dette skyldes omstendigheter utenfor min kontroll, så jeg slipper å ha dårlig samvittighet. Hva jeg forteller meg selv er imidlertid ingen fasit.

Hvis psykisk uhelse blir en måte å skjerme seg fra kritiske spørsmål på, går det hardest ut over dem som sliter mest. Hvis folk oppfatter alvorlige diagnoser som unnskyldninger eller overdrivelser, mister ordene sin betydning. Også her er vi alle skyldige. I dagligtalen har diagnosene tatt over for følelsene. Vi har angst heller enn bekymringer, depresjon heller enn tristhet, og vi er traumatiserte heller enn påvirket. Vi vanner ut betydningen av diagnosene, i tillegg til at det skaper et inntrykk av at følelseslivet vårt er fastsatt og ikke flyktig. Det er feil.

Jeg bekymrer meg for at psyken har blitt så uangripelig at det ikke lenger er rom for å være kritisk mot den. Vi godtar at angst og depresjon gjør oss fullstendig maktesløse, fordi det er enklere enn å stille oss selv til ansvar. TIX snakket frivillig om sin egen psyke. Det var først en måned etter det at han beklagde kvinnefiendtligheten sin, og da fordi andre forlangte det av ham. Jeg kan ikke, og ønsker ikke å motbevise noe angående psyken til en mann jeg ikke kjenner. Men det hendelsesforløpet vekker noen kritiske spørsmål.

Det skal ikke være umulig å anerkjenne at psykisk helse er ekte og ofte vanskelig. Samtidig skal det heller ikke være kjetteri å påpeke at psykisk uhelse ikke unnskylder dårlig oppførsel. Vi er dessverre ansvarlige for våre handlinger, også når vi har det vondt.