Oliver Lovrenski (19) er ikke redd for å være en døgnflue

Han møter Universitas kledd i sort dress, skinnende sko og håret dratt bakover. Det er vanskelig å tro at den unge mannen pleide å vandre gatelangs i Oslo, i et miljø preget av vold, dop og gjengkriminalitet.

Gjemt bak Lovrenskis rolige og dype tilstedeværelse ligger en mørkere historie. 19-åringen har nå vært rusfri i over tre år.

– Så du noen gang for deg å bli forfatter?

– Jeg hadde drømmer om å bli mye forskjellig, men aldri forfatter, det var liksom ikke noe jeg tenkte over. Men jeg har alltid likt å fortelle historier.

Virkelighetsnær fiksjon

Debutromanen Da vi var yngre er en sår, humoristisk og hjerteskjærende oppvekstroman. Leseren følger en guttegjeng på fire som sammen prøver å navigere hvordan problematiske smågutter skal bli til hardbarka menn. Romanen er fiksjon, men Lovrenski sier at den gjengir virkeligheten av Oslos brutale gater.

– Hvorfor har du skrevet «Da vi var yngre»?

– Med boka ønsket jeg at denne historien skulle bli hørt. En historie om ungdommer i dagens Oslo.

– Hva inspirerer deg?

– Jeg vil få folk til å føle noe, gråte eller le. Jeg blir også inspirert av livets gleder og sorger – god mat og dårlig sex. Jeg skriver best når jeg har det på det tyngste.

Da vi var yngre er ikke ugjenkjennelig i sitt språklige format. Lovrenski sier den aller største inspirasjonen har vært Maria Navarro Skaranger, med boka Alle utlendinger har lukka gardiner, som på lignende måte bruker slang og kebabnorsk. Likevel mener Lovrenski at han har et nytt litterært særpreg.

– Nøkkelen er at ingen har lært meg å skrive. Ingen har gitt meg begrensningene. Jeg har fått mye fra musikk, hiphop, standup, tegneserier og sosiale medier. Skrivestilen er en blanding av alt. Jeg kan skrive punchlines som i komedie, og jeg kan skrive med rytme som i rap.

Litterært særpreg

Lovrenski forklarer at intensjonen er å holde seg virkelighetsnær. Dette er språket han snakket før, og til dels fortsatt med kompiser i dag:

«Næs og aows ikke er stress, jeg bare tar en gerro isteden»

– Kilden til språket finner man i sammensmeltningen av kulturer. Spesielt språk fra Midtøsten, Afrika og Balkan, som er mer musikalske enn norsk.

Da vi var yngre var opprinnelig på 500 sider da Lovrenski sendte den til Aschehoug. Ved utgivelsen var romanen halvert, noe forfatteren mener var det beste valget han og forlaget tok sammen.

– Det er som de store marmorskulpturene av Michelangelo. De er først en svær, fantastisk blokk med marmor. Man vil ikke kutte, for det er fin og dyr stein. Men statuen blir ikke fin før man kutter.

Forfatteren utnytter hvert eneste ord, og sier han har jobbet på «mikronivå« med ord, setninger og avsnitt. Flere av setningene var til å begynne med lange avsnitt. Lovrenski trekker dette fram som eksempel:

«(...)livets skole er ikke veien å gå / stryker du her stryker du med»

– Hvert ord må kjempe for å overleve. Det er ikke gitt at de har livets rett, de må rettferdiggjøres.

Lovrenski håper at det muntlige uttrykket kan tiltrekke seg flere unge lesere, spesielt gutter.

– Boka kan være et «gateway-drug» til lesing, sier Lovrenski med et glimt i øyet.

Vil nå ut til unge

Lovrenski håper debutromanen kan føre til mer åpenhet og en bedre forståelse av virkeligheten. Det gjelder spesielt for ungdomsarbeidere og politikere.

Suksessen fra debutromanen har gitt forfatteren en plattform, og Lovrenski sier det er planlagt både skolebesøk og foredrag utover høsten.

– Hva hadde du sagt til ungdom i dag?

– Jeg har en sterk lidenskap for å nå ut til unge, spesielt unge gutter. Det handler ikke om hva du gjør, men vær en god mann, vær sterk for familien din og ta vare på dem. Vær en ressurs for samfunnet, oppfordrer han.

Den samme tanken blir også gjengitt i romanen, der Lovrenski skriver: «Å bli en mann er vakrere enn å bli konge».

Forfatteren vil dedikere mange år av sitt liv til å hjelpe andre. Når han blir eldre vil han stu- dere psykologi, et fag som lenge har fascinert ham.

– Jeg har stor interesse for det som skjer i hodet. Det er noe med at det sjelden finnes fasitsvar. Det er så komplekst og abstrakt, det minner meg om kunst. Jeg liker også å hjelpe folk ut av dårlige situasjoner.

For å bli rusfri kuttet Lovrenski kontakt med store deler av sitt tidligere nettverk.

Han har uttalt at han har mistet store deler av sin identitet og tilhørighet i prosessen.

– Har du funnet en ny tilhørighet blant forfattere?

– Nei, jeg passer ikke helt inn. Jeg etablerer en ny identitet, og forfatter er en del av det, men det er ikke det jeg er. Jeg føler ikke at jeg er forfatter i blodet.

Lovrenski finner likevel ny tilhørighet gjennom venner og mer kontakt med familien.

Han takker dem rundt seg for støtten.

– Jeg har aldri helt følt meg hjemme, men det har jeg begynt med nå.

Ikke en døgnflue

Etter at debutromanen ble gitt ut 28. september, tok det få dager før Lovrenski tronet i toppsjiktet av bestselgerlistene, og terningkast seks trillet inn fra både VG og NRK.

– Hvordan føltes det å få denne responsen?

– Lettende og sterkt. Til dels fortjent, for jeg har jobbet innmari hardt. Så det var utrolig deilig å se responsen, nesten som en rus. Det beste er at folk ser at det er en verdi i fortellingen om vår generasjon.

Men hvordan håndterer 19-åringen den plutselige suksessen?

– Det er ikke så annerledes som man skulle tro. Jeg er heldig, de rundt meg behandler meg likt. For meg er all oppmerksomheten en bonus, men det blir deilig når ting roer seg. Boka mi vinner, boka mi gjør det dritbra, men jeg er samme kar’n, skjønner du?

Med den ekstreme responsen kan man stille spørsmål til om Lovrenski er en litterær døgnflue. Men den unge forfatteren er ikke bekymret for det.

– Jeg har skrevet en jævlig god bok, og folk prater om det, så det er gøy, absolutt. Men om all oppmerksomhet forsvinner i morgen, vet jeg ikke hvor mye jeg hadde merket det. Jeg kommer til å skrive flere bøker, og de blir nok ikke så verst de heller.