Jubileum i panikkrommet

Jeg var på Facetime med ansvarlig redaktør Ingemar og nyhetsredaktør Ella da beskjeden kom: Jubileumsbidraget, en feiring av 80 år med tassen, kom aldri i havn under de foregående redaktørene. Jeg er nyinnsatt magasin- og featureredaktør. Ansvaret faller på meg. Fuck! 

Tenke bredt? Tenke smalt? Jubileum. 80 år. Skygge et 80-års lag, kanskje? Tanken gir umiddelbar sjelestørke. Utforske hva det vil si å bli gammel? Snork! Fortid? Nåtid? Fremtid? Hva skal jeg gjøre?! 

Lite til hjelp på stressnivået er at det også føles unaturlig å ville feire noe som helst akkurat nå. 

Verden brenner og hyperdigitaliseres. Oppmerksomheten vår kjøpes, selges og stykkes opp mellom reels, pushvarsler og endeløse tech-distraksjoner. Mørket etser seg sakte inn i hverdagen. Kunstig intelligens spyr ut sjelløst innhold i et så høyt tempo at det gir kronisk piskesmell. De samme kreftene som gir oss stadig mer å skrive om, spiser samtidig av det papiravisa lever av: Tid, konsentrasjon og en eller annen forestilling om at noe fortsatt fortjener mer enn ti sekunders oppmerksomhet. 

I tider som dette, og med jubileum i bakhodet, er det lett å henfalle til den store, eksistensielle klisjeen: Var alt egentlig mye bedre før? 

Svaret du finner i dette magasinet er et rungende, nyansert nei. 

Det er lett å glemme at fortiden en gang var nåtid. På 70-tallet ble Universitas en arena der feminisme, seksualitet og politikk skulle brytes mot hverandre, båret fram av en nesten urokkelig tro på at samfunnet faktisk kunne forandres. Tjue år senere danset datidens tassere natta lang med en fallen Berlinmuren bak seg, og en forestilling om at de virkelig store politiske omveltningene kanskje var unnagjort. 

I dag er det vår egen samtid som kjennes ny og ustø. 

Hver generasjon ser ut til å ha hatt ganske gode grunner til å tro at samfunnet akkurat da var i ferd med å bli noe annet. 

Kanskje er det nettopp det 80 år med Universitas gir oss: Avstand nok til å se vår egen samtid som én blant flere. 

Kanskje svaret på hva vi feirer ikke er så viktig. Kanskje holder det å ha 80 år å mimre over, og vite at også det som føles altoppslukende nå, en dag ligger spredt og støvbelagt blant arkivene.