En siste kveld i farmasøytenes hus

– Å, så svinger vi på seidelen igjen - hei, skål!

I overkant av 70 glass med crémant løftes i været idet både nåværende og pensjonerte farmasøyter synger en drikkevise i kor. Strofen er visst kjent for alle som har vært i besittelse av sangboken Pharmacanto, en samling faglige og humoristiske viser for farmasistudenter.  

Vi befinner oss i Farmasibygningens vestibyl denne høstkvelden. Blinderns eldste bygning har helt siden den ble reist huset universitetets farmasistudenter i nesten hundre år. Nå forsvinner farmasøytene fra Nedre Blindern for godt, og dørene til Farmasibygningen lukkes for restaurering inn i det kommende året. 

Farmasøytisk institutt har nå flyttet over t-banesporene, og inn i den nye Livsvitenskapsbygningen på Gaustad. Til tross for at studentene har hatt behov for oppdaterte fasiliteter, samt laboratorier og utstyr, er det mange følelser knyttet til det gamle funkisbygget fra 1932. Sterkest er nok minnene som tilhører den eldre garde. 

Et siste farvel

Da det ble kjent at instituttet skulle flytte og bygningen skulle bli til Bærekraftsenteret, fikk leder i Norsk Farmasøytisk Selskap (NFS), Hege Helm, flere henvendelser fra organisasjonens medlemmer.

– «Vi må jo få ta avskjed med det gamle bygget» kontaktet mange oss og sa, forklarer Helm.

Sammen med instituttleder Kathrin Bjerknes, bestemte hun seg for å arrangere en kveld hvor farmasøyter skulle få vandre rundt i byggets korridorer en siste gang. Samlingen ble muliggjort med støtte fra NFS, og bidro til at instituttet kunne ta imot gjestene midt i flytteprosessen. De 70 plassene de la ut for arrangementet «Down the memory lane» ble fulltegnet på bare noen få timer.

– Nesten som en Karpe-konsert, påpeker Bjerknes.

Helm forklarer at denne kvelden er viktig for mange. Farmasibygningen har for flere opptrådt som et slags hjem i løpet av studietiden deres. Flere av de besøkende denne kvelden har ikke vært i bygningen på flere tiår. Andre har gitt jevnlige besøk, noen i form av å undervise på instituttet.

Byggets hjerte

Den monumentale trappen foran oss strekker seg over tre av bygningens fire etasjer. Trapperommet, som er fredet som kulturminne, er selve kronjuvelen på funkisverket. Eplegrønne vegger og sennepsgule detaljer utsmykker den mektige vestibylen. Gulvet er lagt i skifer, og to søyler i marmor rammer inn trappene. Gjennom trappeoppgangens vinduer kan man skimte den korallfargede bakgården.

Etter en velkomsttale holdt av Helm og Bjerknes, blir selskapet invitert opp trappene til tredje etasje. Farmasøyter i alle aldre beveger seg iherdig oppover trappetrinnene. Eller, det er kanskje å ta i litt. De færreste av deltakerne er under 40, og flesteparten befinner seg i 50-80-årsalderen. 

I toppen av trapperommet blir vi møtt av en sylinderformet lysekrone i syv glassetasjer. Den ikoniske lysekronen ble tegnet i 1931 av Finn Bryn og Johan Ellefsen, arkitektene som tegnet selve Farmasibygningen. De har forøvrig tegnet det originale interiøret i bygget også. For ikke å glemme det meste av nedre Blindern slik vi kjenner denne delen av campus i dag. Både astrofysisk, fysisk, kjemisk og farmasøytisk institutt er resultater av universitetets arkitektkonkurranse, som Bryn og Ellefsen vant i 1926.

Vi blir geleidet gjennom korridorene og videre inn til et av etasjens nyere auditorium.

Milliardærer, gambling og sprit

Før farmasøytene skal slippes løs ut i gangene, skal vi få høre mer om byggets opprinnelse fra kunsthistoriker Bjørn Vidar Johansen. Han er avdelingsleder på Museet for universitets- og vitenskapshistorie, som er en del av Kulturhistorisk museum. Han arbeider blant annet med universitetets antikvariske bygninger.

– Farmasibygningen er en av juvelene våre, sier Johansen.

Det var en bygning som markerte at farmasøytisk institutt ble opprettet. Før det måtte farmasøytene ta privatisteksamener på universitetet, kan han fortelle.

– Men, farmasøytene hadde sitt eget fond. Den nye bygningen ble i prinsippet selvfinansiert.

Johansen forteller at store deler av bygningen er finansiert av brennevinsavgifter. På 1920-tallet var det forbudstid, og dermed forbudt å selge alkohol. Men med spanskesyken og andre epidemier, mente leger og helsepersonell at det var veldig sunt å drikke alkohol. Det ble tillatt at man kunne få sykebrennevin på resept hos apoteket.

– Etterspørselen etter alkoholholdig medisin går til værs. Staten legger en egen avgift på alkoholholdige medisiner, sier Johansen.

Overskuddet går til et alkoholavgiftsfond, som hjelper til med å finansiere byggeprosjektet på Nedre Blindern. For fysikk- og kjemibygningen stiller staten etterhvert opp med statlige midler, i tillegg til et overskudd fra pengelotteriet. For astrofysikk var det den amerikanske milliardæren John D. Rockefeller som i hovedsak finansierte bygget.

– Nedre Blindern er delvis finansiert av amerikanske milliardærer, gambling og sprit.

Funkis på jordet

Da Farmasibygningen sto ferdig i 1932, lå den som en moderne kube midt i jordbrukslandskapet på Blindern. Bryn og Ellefsen hadde opprinnelig vunnet arkitektkonkurransen med et klassisistisk forslag, preget av søyler, kupler og tempelreferanser, forteller Johansen. Etter impulser fra utlandet vendte de seg imidlertid mot funksjonalismen.

Resultatet ble en bygning med spesialtegnede laboratorier, møbler, lamper og dørhåndtak, utformet i samarbeid med instituttets ansatte. Bak fasaden av tegl og granitt skjulte det seg glatte, fargerike vegger og et gjennomført moderne interiør. 

Bygningen brøt med datidens forestillinger om hvordan et universitet skulle se ut, og enkelte kritiserte det for å likne et industribygg mer enn et universitetsbygg. Noen mente at bygget ikke signaliserte dannelse.

På villspor

Kveldens selskap blir delt inn i grupper, som alle skal fordele seg på byggets fire etasjer og dets kjeller. Én og én gruppe beveger seg i litt kaotisk rekkefølge ut på gangen. Det tar ikke lang tid før systemet rakner og en av gruppene forsvinner avgårde uten tildelt guide. Byggets mange rom er låst og uten nøkler kommer man neppe inn noe sted.

– Hvor ble det av de gamle? utbryter en av de ansvarlige for omvisningen.

Det virker som den forsvunne gruppen er sammensatt av kveldens eldste garde. Litt overivrige har de på egen hånd forvillet seg nede i kjelleren. Forvillet blir kanskje feil valg av ord, ettersom de tilsynelatende er gjengen med det beste kollektive minnet av bygningens kriker og kroker. Men det hele minner om en slags seanse fra Natt på museet.

Når vi støter på dem nede i kjellerkorridorene, er de i full gang med å mimre om studietiden. Uten hell forsøker de å åpne dør etter dør. Heldigvis får noen med nøkkelansvar kontroll på gruppen, og omvisningen kan begynne for fullt.

Fester og fellesskap

Fra kjelleren går turen videre opp igjen med heis til fjerde etasje. En korridor med lesesaler, som viser seg å være byggets tidligere festsal, bringer frem gamle minner.

Helm trekker frem en tradisjonsrik studiekultur, med gode fester. Studiet er kjent for lange tradisjoner med ball og dåp, og ikke minst mye sang. I sangboken Pharmacanto skrev medstudenter hilsener i hverandres eksemplarer. Helm og Bjerknes forteller om sang oppå bordene, og revy mot slutten av studieløpet.

– Vi var jo også som en veldig liten familie. Alle kjente alle, på godt og vondt, legger Bjerknes til.

Kullet hennes, som gikk ut i 1990, var ikke mer enn 40 studenter. Av disse var det 32 som fullførte, og de møtes ennå på kulltreff. Akkurat det samme gjelder for Helm, som gikk ut året før. De beskriver et tett og støttende studiemiljø.

– Slik tror jeg ikke det er lenger, dessverre. Jeg tror det har blitt veldig vannet ut etter hvert, sier Helm.

Tidens tann

Fra den tidligere festsalen går ferden én etasje ned. I tredje etasje samler deler av gruppen seg rundt en sittegruppe, også tegnet av Bryn og Ellefsen. En av de pensjonerte farmasøytene, Erik Andrew (81), mimrer tilbake til en morgen da de fant en medstudent som hadde sovet over på sofaen etter en fest på huset.

– Hvordan kjennes det å gå rundt i disse gangene en siste gang?

– Alt til sin tid! Det er selvfølgelig litt vemodig, men på en annen side så er det jo bra at det skjer en utvikling. Det er ikke slik at jeg gråter.

Andrew gikk ut av farmasistudiene i 1969, siden den gang har han vært professor 2 ved Farmasøytisk institutt i farmakologi og toksikologi, leder av Giftinformasjonen i Norge, og forskningssjef hos Nycomed.

– Nå er vi i farmakognosietasjen. Her er det gamle droger og planter og sånn. For da jeg studerte, var enda plantemedisin ganske viktig, vet du. Et sted her inne er den gamle drogesamlingen, forteller Andrew.

Pølser på formalin

Vi blir ført videre mot en dør lenger nede i gangen. Bak døren venter den gamle drogesamlingen. Veggene er dekket av originale, grønne glasskap som strekker seg helt opp til taket. På hyllene står rekker av glass med små etiketter på latin. De inneholder tørkede planter, røtter og andre naturstoffer fra en tid da plantemedisin sto sterkere i farmasiutdanningen.

Blant de mange glassene har det klart å lure seg inn et glass med etiketten «Botellus vindobonensis». Fra latin oversettes dette til «pølse fra Wien», eller med andre ord «Wienerpølse».

Avdelingsleder for farmasøytisk kjemi, Berit Smestad Paulsen, kan fortelle oss at glasset stammer fra en gammel spøk. En gang i tiden klarte noen studenter å snike et glass med pølser på formalin inn blant den store drogesamlingen. Glasset var ikke navngitt, og professoren på den tiden lurte fælt på om noen kunne gi dem det latinske navnet på det nyeste tilskuddet til samlingen. Et par dager etterpå var glasset merket, og siden den gang har det fått lov til å stå sammen med resten av drogesamlingen.

Et bygg i endring

I tillegg til drogerommet og en av de gamle labene i tredje etasje, skal det fredede trapperommet tas vare på når bygningen rehabiliteres. Slik vil universitetet bevare og formidle byggets historie.

– Farmasøytisk institutt har jo hatt veldig dårlige forhold. Laber har vært stengt fordi de ikke oppfyller moderne krav. Nye fasiliteter har vært helt nødvendig, sier Johansen.

Samtidig mener han at Blindern risikerer å miste en viktig historisk arv, når den tidligere laboratoriebygningen blir en såkalt tørr bygning. Derfor blir det avgjørende at fagmiljøet som flytter inn videreutvikler med respekt for det gamle.

– Det tror jeg Senter for global bærekraft er en veldig god enhet for, sier Johansen.

Helm og Bjerknes håper også at sporene etter farmasien får leve videre. De er ikke bekymret for hverken byggets eller instituttets fremtid. De tror folk stort sett har forståelse for at bygget er utdatert, og tror ingen har noen vonde følelser tilknyttet flyttingen. I Livsvitenskapsbygningen er instituttet nå samlet under ett tak i tidsriktige og moderne lokaler, etter år med undervisning og virksomhet på flere steder på campus.

– Farmasøytisk institutt er ikke et bygg, men alle de gode folkene, legger Bjerknes til.