Har du møtt «Homo economicus«?

«Homo economicus» er mannen som alltid søker å maksimere sin nytte. Når han skal ta valg, kalkulerer han omgivelsene inn i nyttefunksjon sin. Han handler egoistisk, uten å la seg påvirke av empati eller andre forstyrrende følelser. «Homo economicus» er inkarnasjonen av rasjonalitet, og han spiller hovedrolla i økonomifagene som undervises på landets høyskoler og universitet. Men finnes han egentlig?

– Nei, svarer professor i økonomi og etikk ved Norges handelshøyskole (NHH), Alexander Cappelen.

– Det er mange situasjoner hvor vi ikke opptrer rasjonelt, både i privatlivet, og i økonomiske situasjoner, sier Cappelen. Han er en av få forskere innen adferdsøkonomi i Norge.

Feilaktig lærdom

De klassiske økonomene utvikla rigide, matematiske modeller for økonomien. Kritikere hevder at forenklingene og forutsetningene i den klassiske økonomiske teorien ikke bare fører til unøyaktige konklusjoner, men i enkelte tilfeller gir feilaktig lærdom.

– Adferdsøkonomien myker opp de strenge antagelsene som ligger til grunn i økonomisk teori når det gjelder rasjonalitet, beslutningsadferd og motivasjon. Gjennom eksperimentell metode ser vi at folks beslutninger avviker fra standardmodellen. Folk gjør «feil», til og med systematiske feil, forteller Cappelen.

– Økonomer har forutsatt at aktører er motivert kun ut ifra egeninteresse. Derfor har økonomer gitt dårlige råd, for eksempel i forbindelse med utforming av belønningssystemer, forteller Cappelen.

Han trekker fram en studie av blodgivere som eksempel. Den viste at blodgivere, som i utgangspunktet ga blod gratis, slutta å gi blod dersom de fikk penger for det.

– Dette er fordi blodgiveren er sosialt motivert. Når han får betalt for å donere blod, tenker folk «stakkars, han må selge blodet sitt for penger».

Cappelen understreker at økonomiske incentiver virker, men at svake økonomiske incentiver kan fortrenge sterke, moralske motiver.

– Denne innsikten kan få viktige implikasjoner for hvordan vi bør utforme styringssystemer i skolen og i helsevesenet. Målesystemer kan ha uheldige virkninger på de ansattes motivasjon, sier Cappelen.

Folk er snille

Et av de enkleste eksperimentene innen adferdsøkonomi, er det såkalte diktator-spillet. To aktører settes sammen i par. «Diktatoren» får en pengesum, og kan selv velge om den vil sende penger til motparten. «Homo economicus» ville beholdt alt selv.

– Når vi studerer sosiale preferanser, ser vi at folk faktisk deler med hverandre og er opptatt av andres velferd. Mennesker har aversjon mot ulikhet, sier Kjell Arne Brekke, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo (UiO).

Han tror adferdsøkonomien blant annet kan hjelpe oss i å forstå finansmarkedet bedre.

– Adferdsøkonomien kan blant annet gi oss en forklaring på hvorfor investorer velger å investere i statsobligasjoner istedenfor aksjer, på tross av at aksjer gir høyere avkastning over tid, sier Brekke.

UiO-professoren er derimot ikke blant de adferdsøkonomene som vil brenne gamle teoribøker på bålet.

– Jeg ser ikke på adferdsøkonomi som et angrep på fundamentet for nyklassisk teori, eller som et radikalt alternativ, sier Brekke.

Økonomer med feil og mangler

Cappelen fra NHH er mer entusiastisk over fagets framvekst.

– Adferdsøkonomi er den raskest voksende delen av økonomifaget, sier Cappelen.

– Vil adferdsøkonomien slå beina under rådende økonomisk teori?

– Den bør slå beina under en del teser i økonomisk teori, svarer Cappelen. Han mener adferdsøkomien i større grad bør inn i økonomiutdanninga.

– Å utdanne økonomer som ikke kan adferdsøkonomi, kan sammenlignes med å produsere biler uten bremser. Bilprodusenter må tilbakekalle solgte biler som har feil og mangler. Vi har spøkt med at vi kanskje må tilbakekalle tidligere årskull fra NHH for å lære dem adferdsøkonomi, sier Cappelen og ler.