Eurofeminisme
Likestilling med skylapper
I en verden der kvinner blir fratatt grunnleggende rettigheter, fremstår den norske diskursen som virkelighetsfjern.
For litt siden kom jeg over en youtube-video fra BBC, som følger to afghanske søstre. En av de to kvinnene forteller at «man ikke engang kan puste eller snakke, i hvert fall ikke synge», i det hun setter seg ned på bakken, foran en mikrofon. Man kan ikke se ansiktet hennes: hun er kledd i en lyseblå burka, plagget kvinner i Afghanistan er påkrevd å bruke etter at Taliban tok tilbake makten i landet i 2021.
Siden maktovertakelsen har søstrene lagt ut videoer av seg selv der de synger, og sangene gir frysninger. De klarer å formidle smerten som må følge med det å leve i dyp undertrykkelse.
Bare ved å publisere slike videoer risikerer søstrene og andre kvinner i landet livet sitt. Siden overtakelsen har Taliban stadig innført nye påbud for kvinner – eller rettere sagt; tatt fra dem deres rettigheter, deriblant retten til utdanning. I 2024 ble grepet strammet ytterligere, da nye innføringer forbød kvinner å synge eller snakke i offentligheten. Forholdene i Afghanistan svarer nå til et kjønnsapartheid, ifølge FN.
I flere områder i verden går likestillingen i revers, og ifølge FN rapporterte én av fire land i 2024 tilbakeslag i kvinners rettigheter. I Polen er det nå nærmest totalforbud mot abort, og i USA er den konstitusjonelle retten til abort blitt fjernet.
I Iran ble det innført en ny hijab-lov i 2024 som krever at kvinner dekker seg til, og dersom en kvinne skulle motsette seg forbudet, risikerer hun dødsstraff. I Sudan og Etiopia brukes seksuell vold mot kvinner som et systematisk våpen i krig. Denne lista er langt fra uttømmende, og viser kun et fåtall av mange eksempler på land der kvinner mister grunnleggende rettigheter.
Min erfaring er at disse realitetene forsvinner i den norske diskursen. Ta for eksempel Afghanistan: rundt uttrekningen av norske styrker i 2021 ble Afghanistan hyppig nevnt i de redaktørstyrte mediene. I etterkant har oppmerksomheten avtatt, og det virker som kvinnenes situasjon har blitt en normalitet som har mistet nyhetsverdi. Når tradisjonelle medier ikke skriver om kvinners forsvinnende rettigheter, blir man avhengig av å ha de «riktige» algoritmene på Instagram for å få slikt innhold i monitor, og da sier det seg selv at informasjonen ikke når ut til de som trenger å opplyses.
Et eksempel som jeg mener illustrerer Norges manglende blikk på global undertrykkelse er reaksjonene i etterkant av KrFU-leder Ingrid Olina Hovlands uttalelse om at kvinner bør bære frem barn selv om graviditeten er et resultat av voldtekt. Jeg fikk ikke opp annet enn sinte reaksjoner på utsagnet, og elefanten i rommet ble aldri nevnt: Hovlands utsagn er allerede en tvungen realitet for kvinner verden over. Uttalelsen fremstår som representativ for en imaginær dystopi, men situasjonen er faktisk en realitet for millioner av kvinner verden over.
Hovlands utsagn er allerede en tvungen realitet for kvinner verden over.
Reaksjonene etter utsagnet burde ledet over i et sinne, og en anerkjennelse av at dette allerede skjer i mange. Det er forståelig at man reagerer sterkere på det som skjer i vårt eget samfunn, men den norske debatten fremstår likevel som virkelighetsfjern. Og misforstå meg rett, samtalene rundt likestilling i norsk kontekst er viktige, men poenget er at diskusjonen ikke kan stoppe med det som kun angår kvinner i Norge.
De afghanske søstrenes sang blir et uttrykk for både menneskelighet og motstand, under et regime som forsøker å kneble dem. Jeg sitter igjen med en dyp respekt for kvinnenes styrke, og en tanke om at det like gjerne kunne vært oss som sto i en slik situasjon. Det faktum at vi er født i Norge, og de i Afghanistan, er ikke annet enn hell og uhell.
I Norge står ytringsfriheten grunnfast, og med privilegier følger ansvar. Stillhet er det første steget mot aksept, og derfor må vi med muligheter bruke stemmen vår for å hindre en undertrykkelse som normaliseres. Samtidig har mediene et ansvar for å skrive om undertrykkende forhold verden over, og vi som enkeltmennesker har et ansvar for å snakke om det.
