Akademikoden

Da Martin Kolberg satte ut for å knekke FrP-koden, kom Arbeiderpartiet tilbake med tretten punkter for innstramming i asylpolitikken. I boken Høyrepopulisme i Vest-Europa gjør en gruppe masterstudenter et mer akademisk forsøk på å løse den samme gåten. Ved første øyekast virker ikke det særlig konstruktivt.

Det er en grunnleggende konflikt mellom folket og eliten. Den forestillingen er det første redaktørene peker på når de skal si noe generelt om høyrepopulismen slik den framstår i Europa. I det lyset blir det paradoksalt å notere seg hvem forfatterne og deres målgruppe er. Som enten studenter eller professorer tilknyttet Det humanistiske og Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, kvalifiserer alle skribentene til tittelen «akademiker». Og en akademiker er i høyrepopulismen hva den tjukke kapitalisten med flosshatt og monokkel var for de gamle kommunistene. En bok av og for eliten om det folkelige gjør ikke stort for å sparke bein under den oppfatningen.

Samtidig er det utvilsomt god lesning og nyttig læring å finne i denne utgivelsen. Bidragsyterne tar for seg ulike nasjoners høyrepopulistisk utvikling, og gjennom det belyser de ulike aspekter som kan forklare hvorfor ideologien har fått så stort gjennomslag. De byr på viktigere innsikter enn Kolberg, som synes å tro at FrP-kodens entydige svar kalles fremmedfrykt.

Høyrepopulismens styrke er nemlig at den er i tiden. Boken har flere eksempler på hvordan populistbevegelser har fått et fortrinn i det politiske landskapet ved å virke nyskapende og tidsriktige både i retorikk og virkemidler. Da Berlusconi lanserte seg selv som politiker tidlig på 90-tallet, satte han hele sitt styrtrike firma – inkludert flere medier – i sving for å bygge parti og skaffe god publisitet. Han gjorde til og med en markedsundersøkelse for å kartlegge alt fra hvilke saker som opptok velgerne mest, til hvilke egenskaper de så etter hos en politiker. Det er populisme slik vi aldri har sett den før.

Og det er populisme slik akademia aldri vil mestre den. Universitetet skal ikke bli ett med folket. Men det kan heller ikke bevege seg lengre unna, hvis man vil tilbakevise påstandene til høyrepopulistene. Utgivelsen er nok ment som en vitenskapelig fremstilling uten politisk agenda. Likevel hadde det vært et modig valg å vende blikket innover og beskrive hvilken rolle det bestående har spilt i den populistiske framveksten: hva de har lært og kan lære av den.

For som boken viser, fører ikke FrP en politikk som er spesielt mye mer i tråd med sine velgeres holdninger enn andre partier gjør. Pinlig nok er det bare i innvandringspolitikken FrP framstår som mer «folkelig». FrP har lurt inn en grunnleggende usosial politikk under parolen «for folk flest», og attpåtil kommet unna med det. Det hadde nok vært mye vanskeligere for dem hvis de ikke kunne vise til en ikke helt usann myte om at eliten spiller på motstanderlaget. Bevisbyrden hviler denne gangen på den tiltalte.

Med Høyrepopulisme i Vest-Europa som kompass bør talspersonene for det bestående gå i gang med å knekke sin egen kode: Hvordan kan de fornye seg og nå frem til folket? Det haster når SV trekker sin dissens mot de tretten asylinnstramningene.