TO DØGN I BEREDSKAP (EXTREME EDITION):
Jakten på vår indre doomsdayprepper
Myndighetene maser om egenberedskapslager i tilfelle krise inntreffer. Men er det virkelig så farlig uten?
Plutselig datt det ned i våre alles postkasser: «ANBEFALING TIL EGENBEREDSKAP». Gulp! Er krig og krise å finne på vår fjerne horisont?
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) anbefaler alle husholdninger å skaffe seg et beredskapslager med nok provisjon til å klare seg på egen hånd i en uke. Dette innebærer blant annet 20 liter vann per person, mat, batterier, stormkjøkken og mye mer.
Tidligere i år skrev Universitas en sak hvor Norsk studentorganisasjon (NSO) konstaterer at det særlig er studentene som er blant de mest sårbare gruppene, skulle en beredskapssituasjon inntreffe. Dette på grunn av studentenes trange bosituasjoner, trangere økonomi og rett og slett deres opplevelse av at det virker unødvendig. Ifølge DSB er unge voksne i alderen 18–29 år de minst forberedte på en krisesituasjon. I befolkningen for øvrig er over halvparten kun litt eller ikke godt forberedt på å klare seg i et eget hjem i én uke, ifølge en rapport fra DSB fra januar i år.
Men er det virkelig så farlig om man har et beredskapslager eller ei? Som en liten lakmustest skal to beredskapsbuddyer leve i beredskap uten beredskapslager i to dager. Her er deres historie.
Dag en:
Johanne: – Er det alt vannet?
Kvelden før vi skal leve i beredskap, ringer jeg Freyja. Vi blir enige om de grunnleggende reglene vi skal følge i 48 timer: Du skal ikke bruke strøm og ikke fylle vann, internett skal være av, samfunnet er stengt, men for øvrig kan du gjøre det du har tenkt.
– Jeg plukker deg opp i morgen klokka ti! Jeg legger på og legger meg for å sove. Alarmen vekker meg rundt ni. Faen, jeg må tisse… men jeg kan ikke trekke ned. Det får bli en hyggelig overraskelse til kollektivet.
Jeg pakker rasjonene jeg har liggende, omtrent tre liter vann og litt ymse mat, før jeg kjører og plukker opp Freyja.
– Er det alt vannet ditt? Med en gang jeg ser hva hun har samlet blir jeg ikke særlig imponert.
– Jeg hadde bare vann i noen glass rundt i leiligheten, unnskylder Freyja seg.
Har jeg valgt feil beredskapsbuddy?
Freyja: Dobesøk som uventet problem
Jevnt og trutt i nyhetsbildet dukker det opp saker som diskuterer sannsynligheten for krig i fedrelandet. Aftenposten kom tidligere i år frem til at hele én av seks nordmenn mener det er sannsynlig at det blir krig i Norge innen de neste fem årene. De lærde strides om hvorvidt dette stemmer, men ifølge Kari Aga Myklebost, professor i russisk historie ved Norges arktiske universitet, kan det ikke utelukkes.
Men inspirasjonen bak vår selvpåførte beredskap fant vi i en annen informasjonskanal. Danske TV2 la ut en TikTok hvor journalisten spiller ut samme imaginære situasjon som jeg og Johanne nå befinner oss i. Men i TikToken nevnes ikke do-problematikken som oppstår når vannet er borte. Man kan jo ikke trekke ned!
Derfor kjørte Johanne og jeg opp til Frysja med fire tomme bøtter for å fylle dem med vann. Lett som en plett! Det eneste er at vann skvulper, særlig på motorveier. Men ved hjelp av plastfolie, teip og ren vilje greide vi å få alle fire bøttene nokså forsvarlig hjem.
Med fire bøtter brunt vann og en stolthetsfølelse uten like, bruker vi de neste timene på å sette sammen et stormkjøkken uten bruksanvisning, putre ris på peisen og legge Bananagrams. Sistnevnte førte til krangling da vi ikke hadde digital eller fysisk ordbok til å slå opp om ordkreasjoner som «fluskel» faktisk er et ord.
Freyja: Hyttestemning og åpenbaringer
Timene snegler seg forbi i vår stearinopplyste leilighet, og uten godt selskap hadde det vært fryktelig kjedelig. Så velg beredskapsbuddy med omhu! Min er morsom, snill, ryddig og skikkelig flink til å lage mat!
Heldige som vi er, har vår «bunker» vedovn, så kvelden går til peiskos og musikk fra en batteridrevet radio, helt til radioen dør og bare min hosting gjaller mellom veggene. Ingen av oss savner internett eller annen skjermtid, og Johannes' indre filosof kommer stadig frem:
– Det er sjukt bare å være av internett i én dag. Og det er sjukt at det er sjukt!
Vi bruker unødig mye av drikkevannet på kaffekos, og det trengs nesten en hel bøtte vann for å trekke ned i do. To små problemer vi lar morgendagens oss håndtere.
Kvelden rundes av med to beredskapspils og tre timer trivial pursuit. Ingen vant, tross all tid og tålmodighet i verden.
Dag to:
Johanne: Opphoping av oppvask
Neste morgen ble det klart at Freyja og jeg regulerer varme på to ulike vis. I løpet av natten måtte jeg kaste av meg dyna, mens Freyja hakket tenner og ble syk. Stakkars, hun hadde nok ikke overlevd så mange dager i krise.
Etter å ha prøvd å løse Morgenbladets kryssord i tre timer uten hell, merket jeg at rastløsheten vokste. Heldigvis hadde verken Freyja eller jeg vært flinke til å spare på servise, så her var det noe å gjøre!
– Oppvasken har virkelig hopet seg opp, sa jeg og så på Freyja som satt i sofaen og løste sudoku. Hun tok ikke hintet.
– Ikke lett å ta oppvasken med så lite vann, haha!
– Nei, det kan jeg se for meg …
Freyja var ubrydd, sudokuen var visst mer spennende enn meg og oppvasken.
Vannet fra Frysja var så å si vekk da den siste koppen var vasket. Jeg satte meg ved siden av Freyja og fortsatte på kryssordet. Siden vi begge hadde hvilepuls av å bare sitte i sofaen, imiterte vi fra tid til annen flyalarmer for å øke pulsen og forsterke vår imaginære beredskapssituasjon.
Johanne: Min Buddy og meg
Klokken 16 søndag ettermiddag trasket Freyja hjem til seg selv, og jeg gikk en kjedelig aften i møte. Det å ha en beredskapsbuddy var jo egentlig det fineste i verden.
Nå satt jeg alene i mørket og pisket meg selv for at jeg hadde vært kritisk til min buddy. Jeg hadde bare tankene mine og en kortstokk til å holde meg med selskap. At kortstokken var fylt av nakne damer, var et lite plaster på såret.
«Lurer på hva Freyja gjør nå?» tenkte jeg for meg selv da det slo meg at jeg kunne bruke mobilen til å ringe henne! Jeg hadde jo fremdeles 37 prosent på mobiltelefonen.
– Hei, sa Freyja i den andre enden. Hun snufset litt og brøt ut i et hosteanfall. Natten hadde ikke vært snill mot min buddy.
– Hei, svarte jeg.
– Du er den fineste buddyen i verden, natta Buddy.
Jeg la på og la meg for å sove.
P.S. / Post script
Krisen inntreffer
Etter to dager i en beredskapssituasjon satt vi igjen med følelsen av at dette ikke var verre enn en dårlig planlagt hyttetur. Samtidig var nok to dager maksimal lengde på en komfortabel beredskapssituasjon med våre tilgjengelige ressurser.
For å si det slik: På dag tre hadde vi ikke hatt mer ved, drikkevann og dovann, strøm på radio, mobil eller PC, gass til stormkjøkken, stearinlys og mat som ikke trengte vann for å bli spiselig. Johanne hadde sikkert begynt å drikke vann fra katteskålen, så tørst som hun var! Om det bare hadde snødd, kunne vi i det minste ofret en markinfisert mage for en slukket tørste.
Til ettertanke
De to dagene står igjen som en deilig påminner om at skjermtid faktisk bare er en vane, og at stormkjøkken er helt essensielt, med mindre du vil knaske tørr ris i en krisesituasjon. Det blir skrevet opp på årets ønskeliste, for å si det sånn.
I tillegg er det helt sprøtt hvor mye vann man forbruker i løpet av en dag, og hvor kjipt alt blir når man ikke har en dråpe vann til å drikke, lage mat, vaske seg eller gå på do. For det finnes ikke mange utedoer midt i Oslo sentrum.
Men viktigst av alt er nok å passe på hverandre og innse hvor heldige vi er som bare leker beredskap, men kan gå hjem til et varmt måltid og en myk seng når vi ikke gidder mer.
