Akademisk frihet for enhver pris?

Både Milad Rezvan og Peder Nyeggen har kritisert Peter C. Frølich sitt utsagn om «tullestudier». Jeg mener at kritikken til Frølich er helt på sin plass.

Nå har alle som har søkt på studieplass denne høsten fått svar på sin søknad, og Samordna opptak har lagt ut alle studier med ledige plasser. Gjør man et enkelt søk på disse får man 515 treff (07.08). Mange av disse er studier som tilbys flere steder i landet. Vi har dermed et stort overskudd av ledige studieplasser i forhold til andelen studenter. 

Blant disse utdanningene finner man studieretninger som: Globalisering og sosial bærekraft, likestilling og kjønn og internasjonale relasjoner. Og i tillegg finnes det også private høyskoletilbud. Det er åpenbart rom for kutt i andelen studietilbud. 

Rezvan og Nyeggen mener vi må se fremover og ikke bakover for å finne ut hvilke studier vi trenger. Jeg mener det er akkurat det Frølich har gjort. NHO har rapportert at 6 av 10 bedrifter hadde et udekket kompetansebehov i 2024. Behovet er størst innen håndverksfaget, helse- og sosialarbeid, IKT og ingeniørfaget. Behovet for sosial bærekraft eller internasjonale relasjoner derimot er ikke nevnt i en setning. 

På toppen av dette kan vi ikke skyve under teppet at eldrebølgen fosser mot oss. SSB melder om at mangelen på helsepersonell kan bli opptil 28 000 årsverk innen 2035 og 46 000 innen 2040. Hvis vi samtidig utdanner interkulturelle bærekraftsvitere på bekostning av et velfungerende helsevesen, har politikerne sviktet og universitetene spilt fallitt. 

Når Frølich sier at det kan være behov for «mer politisk styring av universitetene» så betyr ikke det nødvendigvis at politikere skal ta over kontrollen av hvilke studier som tilbys. Jobben til en politiker er derimot å sørge for at pengene staten får fra folket skal gå til et formål alle er tjent med. Resultatet kan være at universitetene også må prioritere hardere fremover. Det er ikke en ideologisk spagat, det er målrettet politikk. Fordi Norge kan bedre enn at de eneste som er tjent med vage mastergradstitler er universitetene selv.