Alle gode ting er to

– Resirkulering er et gammelt knep, sier amanuensis Ove Solum ved Institutt for medier og kommunikasjon.

Han ser helt klart poenget med å gi ut gamle filmer på nytt i nye versjoner.

– En filmfortelling er jo ikke tømt. Man kan alltid knytte noe nytt til den, og det er heller ingen store produksjonskostnader i forbindelse med nye utgaver. Dessuten kommer publikum, sier Solum.

Ved distribusjonsselskapet Sandrew Metronome har de stor tro på

Apokalypse Nå! Redux og går ut med seks kopier av filmen. Historien om kaptein Willards syke opplevelser under Vietnamkrigen er blitt hele 53 minutter lengre, har fått nytt lydspor og bedre bildekvalitet. Regissør Francis Ford Coppolas intensjon med en ny versjon har vært å «oppnå en rikere, mer fullendt og sammensatt filmopplevelse som lar publikum føle hvordan Vietnam var».

Navn som merkevare

– Vi håper generasjonen som har sett filmen på video vil benytte sjansen til å se den på kino, som er det formatet filmen opprinnelig var laget for, sier markedsansvarlig Line Lønning Andresen, men innrømmer samtidig at det også ligger kommersielle hensyn til grunn.

– Det er vanskelig å ikke vurdere de kommersielle sidene i forbindelse med en Hollywood-produksjon, sier Solum.

Han går ikke med på at det utelukkende ligger kunstneriske hensyn til grunn for nyutgivelser og director\'s cut-versjoner, som at «endelig får regissøren realisert sine visjoner».

– Før solgte man ikke filmer som regissørfilmer. Det gjør man nå. Når man ved en nyutgivelse knytter en verdi til stjerneregissørens navn, blir dette en del av merkevaren. Det ligger derfor en kommersiell verdi i å si at nå kommer regissørens egentlige versjon, sier han.

Hollywoods selvsensur

– Når regissøren utfordrer suksessoppskriftene, får han problemer, sier amanuensis Solum.

Som eksempel nevner han Orson Welles som ble fratatt sin film The Magnificent Ambersons i sluttfasen. Den ble så tilført en happy ending som ikke lå der fra regissørens side. Welles\' film

Touch of Evil ble også klippet av filmselskapet. I 1998 kom en ny versjon som var redigert etter Welles\' etterlatte notater.

– Hvorfor fikk ikke regissørene gjennomføre filmene på sin måte?

– Man skulle ikke utfordre konsensusverdiene slik de ble oppfattet i USA, for eksempel ved å skildre utenomekteskapelige forhold. Fra begynnelsen av kom det skarp moralsk kritikk rettet mot filmindustrien. Derfor kom man den eksterne kontrollen i forkjøpet og laget et eget sensurorgan som skulle godkjenne filmene. Dette ble kalt The Hays office, forteller Solum.

Han peker på at dette systemet i aller høyeste grad tjente Hollywoods interesser. Folk kunne lett vende seg bort fra utfordrende filmer, så et godkjent-stempel fra The Hays office kunne bety kommersiell suksess.

– Hos sensurorganet lå presise beskrivelser av hvilke kriterier man skulle forholde seg til, noe som virket begrensende og ga rammer for hva filmskaperne kunne utføre. Dette regimet holdt til 1968. Da kom et nytt system, hvor man gikk bort fra det dømmende kontrollsystemet til et mer beskrivende. Nå forsøkte man gjennom korte beskrivelser å angi for publikum hva de fikk servert, om en film har seksuelt språk, vold og så videre. Dette systemet er fremdeles operativt, sier Solum.

Solum forteller at det i dag gjerne er produsentene som griper inn overfor regissøren for å føre filmen mot en kommersiell suksess. Men han øyner håp for fremtiden.

– USA har allerede en stor og interessant uavhengig filmproduksjon, sier Solum.

Dyster nyutgave

– Director\'s cut-versjonen er best! sier Jens Gadeberg som er utvekslingsstudent fra Danmark til medievitenskap hovedfag i Oslo.

Filmen Gadeberg snakker om er science fiction dramaet

Blade Runner fra 1982 som ti år senere kom i en ny versjon klippet av regissør Ridley Scott selv.

– For det første er det denne versjonen jeg så først, og for det andre synes jeg The Director\'s Cut har en større erkjennelsesmessig effekt. Her overlater filmen mer til publikum enn den opprinnelige versjonen. Den første versjonen er mer opplagt, mer Hollywood, sier Gadeberg.

Den nye versjonen mangler blant annet voice over, noe Gadeberg synes gir mer tid til å fordype seg i filmens univers. Videre synes han The Director\'s Cut har en mer dyster effekt.

– Dessuten liker jeg slutten bedre. Her slutter filmen på et tidligere tidspunkt enn i den opprinnelige versjonen, som har en halvveis happy ending. I Scotts versjon er slutten mer åpen, sier han.

Gadeberg er også en stor fan av Apokalypse Nå! og skal helt sikkert se den nye og lange versjonen.

– Mer av det samme kan bli bra. Jeg håper de nye scenene har samme tiltrekningskraft som originalen, sier han.

Apokalypse Nå! Redux