Risikerer årevis i fengsel for å protestere

I en mørk og harry bar kalt Luster i sentrum av den nordserbiske byen Novi Sad møter Universitas aktivisten Lazar Dinić (24). Baren har blitt et samlingssted for aktivister som ham, og han viser Universitas til et bord innerst i lokalet. Siden studentprotestene startet i november 2024 har Dinić tatt stor del i kampen mot det serbiske regimet. Han er nå siktet for forsøk på å styrte regimet og risikerer fem år i fengsel. 

Blir overvåket 

– Jeg startet med miljøaktivisme for ti år siden, men da var jeg ikke så profilert. Det er nok farligere for meg nå, forteller Dinić. I Serbia har det lenge vært frustrasjon rundt myndighetenes hemmelighold om blant annet utvikling av infrastruktur og et savn etter at eliten holdes ansvarlig. Siden taket på togstasjonen i Novi Sad kollapset 1. november 2024 og drepte 16 mennesker har studenter og aktivister i hele landet demonstrert. 

Serbia har i lang tid vært omtalt som Balkans minst demokratiske land, blant annet av Freedom House, en partipolitisk uavhengig organisasjon som undersøker tilstanden til demokratier verden over. Ulykken i Novi Sad utgjorde den siste dråpen i et beger fullt av frustrasjon mot regimet. Nå har målet for demonstrasjonene utviklet seg fra ansvarliggjøring til et bredere ønske om systemendring og demokrati.

Som et av ansiktene utad for opprøret har Dinić havnet i utfordrende situasjoner. I mars 2025 ble han pågrepet av serbiske myndigheter for forsøk på å styrte den serbiske regjeringen. Anklagen var basert på et opptak av en samtale Dinić og vennene hadde om deltagelse i en planlagt, fredelig demonstrasjon. Etter pågripelsen ble Dinić fengslet og senere satt i husarrest frem til oktober 2025. Han er fremdeles siktet, og skal i retten i mai 2026. Selv mener han og flere organisasjoner at både arrestasjonen og innhentingen av videoen var ulovlig. Myndighetene i landet mener derimot at arrestasjonene er nødvendige for å opprettholde offentlig orden. Siden protestene startet har over 1000 serbiske aktivister blitt arrestert, ifølge CIVICUS Monitor, et internasjonalt forskningsmedie som jobber for å gi innsikt i og for sivilsamfunnet. 

Dinić forteller at han har blitt overvåket siden før arrestasjonen.

– Kan du fortelle om overvåkningen du har opplevd?

– Jeg vet ærlig talt ikke mye om det, annet enn at de har tatt opptak av telefonen min. De redigerte det, spilte det av på en regimevennlig TV-kanal og kalte oss terrorister. Etter det ble vi arrestert.

Studerte i fengsel

Dinić fullførte utdanningen sin i kulturstudier ved Universitetet i Novi Sad fra fengselet. Tiden i fengsel og husarrest foregikk samtidig som fakultetsblokadene. Likevel klarte Dinić å studere.

– Det var faktisk morsomt, professorene mine sendte meg bøker og artikler.

Nå er Dinić foreløpig fri. Rettssaken, som ble utsatt til mai grunnet aktorens helseutfordringer, skal prøve Dinić for forsøk på å styrte den konstitusjonelle ordenen. 

– Tror du overvåkningen fortsatt foregår?

– Ja, sannsynligvis. Hvis foreldrene mine vil fortelle meg noe, så tør vi ikke å ringe hverandre lenger.

Tross alvoret i det Dinić forteller, har han en lett framtoning. Latteren sitter løst og han snakker med et tonefall tilsynelatende blottet for bekymring. Han tenner røyk etter røyk og ser seg mye rundt.

– Vi er vant med alvoret, ikke sant? Kanskje det er en forsvarsmekanisme vi har utviklet, ler Dinić når Universitas påpeker positiviteten hans. 

Dinić fortsetter å fortelle om hverdagen til flere aktivister.

– Arrestasjoner er vanlig, og politivold har blitt mer utbredt den siste tiden. Det skumleste er likevel å ikke skulle stå opp mot det som skjer, forteller Dinić, nå litt mer alvorstungt.

Historien gjentar seg

Foreldrene til Dinić var selv studentaktivister. De deltok på protester mot Milosević-regimet etter Balkan-krigene på 1990-tallet, og deres aktivisme er mye av grunnen til Dinićs engasjement. 

– Foreldrene mine tok meg med på min første demonstrasjon, og i oppveksten viste de meg dokumentarfilmer om deres studentbevegelse, forteller Dinić stolt. Samtidig uttrykker han et ambivalent forhold til foreldrenes kamp fordi problemene de kjempet mot stadig er relevante.

– Vi demonstrerte i 1996, både fordi valget var stjålet og fordi alles sosioøkonomiske situasjon var vanskelig, forteller moren Biljana Dinić. Da hun og mannen hennes Alexandar Dinić studerte var Serbia underlagt sanksjoner grunnet krigen i Bosnia-Hercegovina. I en tid som skulle vært preget av håp, fikk folket vanskelige betingelser å leve under. Det førte til opptøyer.

– Vi brukte fløyter og alt som lagde lyd for at resten av befolkningen skulle «våkne», forteller Biljana og fortsetter: 

– Studentdemonstrasjonene nå er annerledes, men målet er det samme som på 90-tallet. Vi ønsket et demokratisk land uten korrupsjon.

To generasjoner, én kamp

Studentbevegelsen som Biljana og mannen deltok i tok slutt i 1997. Da ble ordføreren for Beograd, og senere Serbias statsminister Zoran Đinđić valgt demokratisk. Troen på en fredelig framtid spredte seg. 

Nå som opprørsånden har våknet igjen i befolkningen, er foreldrene igjen engasjerte. De demonstrerer med sønnene sine, til tross for at det innebærer risiko også for dem. I Serbia opplever nemlig mange offentlig ansatte økt usikkerhet om stillingen sin. Flere har mistet jobbene av å delta i protester. Biljana og Alexandar er begge lærere, men det stopper ikke dem fra å kjempe for befolkningens rettigheter.

– Etter alt vi har vært gjennom kjennes det ikke så smertefullt. Vi er ikke redde for å få sparken, sier Biljana. 

Da sønnen deres ble arrestert, var Biljana og Alexandar i Beograd med den andre sønnen sin for å demonstrere. Da fikk de nyheten om at Dinić og fem andre venner hadde blitt arrestert for å være «terrorister».

– Vi var rystet, vi visste ikke hvor han ble holdt. Vi fikk ingen informasjon, annet enn fra advokaten hans, forklarer Biljana og Alexandar. 

– Han blir nå siktet for noe han ikke har gjort, det eneste beviset de har er opptaket de sendte på TV, men det kan de ikke bruke i rettsaken, sier de videre.

– Vi håper at sannheten kommer frem, og at han blir behandlet med rettferdighet.

Ser fremover

– Jeg ville ikke deltatt om jeg ikke hadde håp.

Dinić er opptatt av at studentenes kamp ikke vil være ferdig med presidentens fall. For å unngå samme skjebne som foreldrenes generasjon må prosessen om å endre systemet være vedvarende. 

Før hverdagen ble full av protestaksjoner var planen hans å jobbe som musikkjournalist. Akkurat nå er han isteden en del av et magasin som formidler daglige nyheter i tillegg til å dele informasjon på Instagram. Tiden strekker ikke til å dra på konserter, nå er gatene førsteprioritet, forteller han entusiastisk.

– Planen min endret seg, men på en god måte tror jeg.

Engasjementet til Dinić og familien handler ikke bare om én rettssak, ett regjeringsskifte eller én generasjon studenter. Den handler om rammene for et demokrati og folkets kamp for frihet. De hegner om retten til å protestere uten å risikere fengsel og retten til å stå i opposisjon uten usikkerhet om jobb, frihet og fremtid.

Universitas har lagt frem kritikken fra Dinić til den høyere påtalemyndigheten i Beograd, men ikke fått svar.

Universitas i Serbia:
– Nå er det alle mot regimet

Gen Z-protester i flere land: – Endret det noe? Nei, ikke egentlig

Løper 2000 km for å levere et brev