Studentene forener nasjonen

«Alle som ikke hopper er en ćaci!» roper en demonstrant. Straks hopper og synger alle rundt oss. På Studentenes torg i Beograd har mange tusen møtt opp for å støtte studentene, og ingen ser ut til å ville være en ćaci. Ordet kommer fra Ćaciland, et skjellsord som brukes om en teltleir for regimevennlige som Serbias president Aleksandar Vučić satt opp mellom sitt kontor og parlamentsbygningen i Beograd. 

– Dere må også hoppe, sier tannlegestudenten Jovana til oss. Hun og venninnen Andjela er blant de mange tusen som har møtt opp for å støtte studentene. De ønsker ikke å stille med fullt navn.

– For å være ærlig så føler jeg meg nostalgisk, roper Jovana til mobilen som tar lydopptak, i et forsøk på å overdøve massenes sang. 

Overbygningen som kollapset

Demonstrasjoner som denne har blitt vanlig i Serbia de siste 15 månedene, etter at taket på togstasjonen i Novi Sad raste sammen den 1. november 2024. Kollapsen tok livet av 16 personer. Den kinesiskoppussede stasjonen skulle spille en nøkkelrolle i å koble Serbia og Europa sammen, men ble heller et symbol på korrupsjonen som forbanner landet. 

Kort tid etter ulykken reagerte studentene i Novi Sad. De organiserte seg og startet en demokratisk bevegelse uten ledere, som i løpet av få måneder spredte seg til alle universitetene i Serbia. De arrangerte demonstrasjoner og blokkerte universiteter, veier, statskanalens kontorer, og mer til. Ved å flytte inn på fakultetene sine, i såkalte blokader, satte de landets høyere utdanningssystem på pause. I mars 2025 inspirerte de over 300 000 serbere til å ta til gatene i hovedstaden, Beograd. Det som startet som en studentbevegelse ble en folkebevegelse, ledet av lederløse studenter.

Med momentumet med seg stilte studentene først fire krav til regjeringen. Men ettersom kravene deres ikke ble møtt og støtten i befolkningen økte, endret de kravene sine. Nå krever og kjemper de for et rettferdig valg. 

Mer symbolsk verdi enn praktisk

Noen dager i forveien går pent kledde professorer ned trappene og ut av det filosofiske fakultetet ved Universitetet i Novi Sad, mens et par hundre studenter går inn og opp. Studentmobben går fra dør til dør i det brutalistiske bygget for å jage ut ansatte og for å gjemme seg i tilfelle politiet kommer. De plystrer, synger og roper: «Resigner!». Ropet er rettet mot dekanen, som studentene mener støtter president Vučić og hans parti, Serbias progressive parti (SNS). 

Etter en stund samler studentmobben seg rastløse rundt atriumet. Kvelden før gjennomførte de en lignende aksjon etter at en regimekritisk professor ved fakultetet fikk sparken. Det endte i et voldelig sammenstøt med politiet. Denne gangen står politiet utenfor og venter, allerede fra før aksjonen starter.

 Filosofistudentene Aleks og Katarina kaller Serbia et «kleptokrati». Betegnelsen får støtte av Transparency Internationals korrupsjonsindeks, der Serbia ligger på 105. plass av 180. Når Universitas først møter dem har de trukket seg litt tilbake fra medstudentene, som fortsatt står og hoier, synger og plystrer ivrig over atriumet. 

– Hver gang vi har et problem med noe her i Serbia tar vi til gatene. Vi går til myndighetenes bygg og krever at de fikser problemet, men byggene er alltid tomme. Dekanen for fakultetet, som vi prøver å jage vekk, er ikke her engang, sier Katarina.

Katarina og Aleks er skuffet over mangelen på endring, til tross for at bevegelsens innsats har ført til stor støtte i landets befolkning. Når Vučić skriver ut valg, skal studentene stille med en egen liste. Tankesmien CRTAs meningsmåling fra september 2024 viser at 44 prosent ville stemt på studentlista, mens 32 prosent ville stemt på den Vučić-ledede blokken. Siden januar 2025 har CRTA kartlagt over 13 400 protestaksjoner av eller i støtte for studentene. Når Katarina og Aleks likevel uttrykker skuffelse, er det fordi de mener at det de gjør har en større symbolsk verdi enn praktisk. 

– Vi må samle bevegelsen utenfor og forbi universitetene. Nå er vi studentene martyrer, vi tar ansvaret, men vi kan ikke endre alt. I stedet for å blokkere universitetene, må vi blokkere kapitalen, sier Katarina.

Møter som bevegelsens motor

Mens Katarina og Aleks ser oppgitt på entusiasmen medstudentene vier aksjonen, er historiestudent Veljko Budisavljevic fornøyd. På plenumsmøtet studentene nettopp har avholdt ble forslaget hans om å holde ut, fortsette å presse på og jage de ansatte vekk, stemt gjennom. 

Kampen mot regimet har tatt over livet hans, forteller Budisavljevic. Han har vært med helt siden begynnelsen og sier at det, tross alvoret, har vært veldig fint. 

– Det var som om tiden stoppa opp. Plutselig var vi alle fanget i alt dette, i håpet for en bedre fremtid for landet og folket vårt, sier Budisavljevic stolt. Når Universitas møter ham skulle han egentlig vært på sykkelen, på jobb som Wolt-bud. Men etter at gårsdagens demonstrasjon endte i voldelig sammenstøt med politiet, avlyste han for ikke å gå glipp av plenumsmøtet. 

Bevegelsen styres av disse møtene. I dem er kun studenter velkomne, alle fremmøtte kan fremme forslag, det stemmes ved håndsopprekning, flertallet bestemmer og ansvaret for møteledelse roterer. 

Det er god stemning i køen inn til plenumsmøtet, selv om flere her trolig kjenner noen som ble dyttet og slått av politiet i går kveld. I døra må alle vise frem det burgunderrøde, passlignende studentbeviset sitt. Vi følger etter Budisavljevic, og får komme inn, siden vi jobber i studentavis. Fremst i det stappfulle auditoriet reiser ei jente med sort hår, lett gothsminke og sorte klær seg. Hun leder dagens møte. Innen hun kommer til sitt tredje ord har alle 250 studentene i salen blitt stille.

– Alt dette er politisk motivert 

Den athenske styringsmodellen gjør bevegelsen vanskeligere å slå ned på, men likevel gjør myndighetene det de kan, mener Budisavljevic. Oppsigelsen av den regimekritiske professoren er det seneste eksempelet på det, ifølge ham.

– Vi vil ikke at professorene våre skal få sparken bare fordi de støtter oss. Alt dette er politisk motivert, sier han.

I desember i fjor rapporterte avisen Balkan Insight at over 100 lærere har møtt nettopp denne skjebnen etter å ha støttet studentbevegelsen. Flere av de Universitas møter forteller at slike oppsigelser er vanlig i Serbia, men at ikke alle tør å stå frem om dem. Mørketallene er trolig store. 

Budisavljevic tror dessuten at myndighetenes innsats mot bevegelsen er preget av støtten studentene har i befolkningen. 

– Siden meningsmålingene viser at vi leder, vil de ikke skrive ut valg ennå. Det er ganske unikt, sier han. Budisavljevic refererer til spekulasjoner, som Universitas har hørt fra mennesker i hele landet, om at Vučić venter med å skrive ut valg til et tidspunkt som vil være gunstig for ham. 

Studentenes liste er klar og vil bli publisert når valget annonseres, men ingen av de Universitas spør ønsker å røpe hvem som står der, av hensyn til kandidatene og respekt for plenumsmøtene. Det de derimot forteller er at ingen studenter står på den, og at den heller er fylt av bevegelsens støttespillere, mange av dem universitetsansatte, fra rundt om i Serbia. 

Klub 451: – Nå er det alle mot regimet 

Dersom valglisten skal speile hele bevegelsen, må den romme enorme politiske skiller: Noen serbere er for EU-medlemskap, mens andre er mot. Majoriteten av landets befolkning mener at Kosovo tilhører Serbia: Serbia som stat anerkjenner ikke Kosovos selvstendighet. Samtidig støtter deler av befolkningen Kosovos uavhengighet. Det er også splittede meninger om landets forhold til Russland.

Til tross for dette mener alle Universitas snakker med at uenighetene ikke har noe å si – selv nasjonalistene. 

I et av Beograds peneste strøk ligger Klub 451, en serbisk-nasjonalistisk organisasjon og bar. Når Universitas besøker baren møter vi Marko Gajinović, som beskriver klubbens politiske orientering som «ekstrem høy sentrum». Balkan Insight omtaler derimot baren som et samlingssted for høyreekstreme. Selv har tilhører Gajinović den radikale høyresiden, presiserer han. Han er imot demokrati og omtaler seg selv som en revolusjonær nasjonalist. 

Så snart vi har satt oss ned, komplimenterer Gajinović Universitas-journalistens sekk, for dens påsydde tibetanske flagg. Han forteller at baren hadde tenkt å henge flagget i taket, sammen med det palestinske, men at de måtte stå over av brannhensyn. Gajinović sier han støtter alle folks rett til selvbestemmelse. Det virker også å gjelde for studentbevegelsen, som han mener kjemper Serbias viktigste kamp. 

– Alle nasjonalister i Serbia må legge uenighetene sine til side. Nå er det alle mot regimet, sier han. 

– Etter min mening har ingen, på venstre- eller høyresiden, religiøs eller ikke religiøs, rett til å snakke om sine egne idealer akkurat nå. Vi kan snakke om det senere. 

– De har Bosnia, de kan dra dit hvis de vil

Gajinović forteller at folk har klaget til ham over at studentbevegelsen ikke er høyreorienterte nok. 

– Men hvem bryr seg? Nå er poenget å få bukt med regimet, så folket vårt kan få litt pusterom, sier han.

Når vi spør ham hvem han mener med «folket vårt», spør han oss tilbake: 

– Hvem kan jeg mene? Jeg tenker ikke akkurat på de som bor i Canada eller USA. 

Den revolusjonære nasjonalisten er opptatt av «den serbiske sivilisasjons verdier», og at den politiske ideologien han kaller islamisme ikke skal få slå rot i landet.

Likevel synes Gajinović at det er en bragd at studentbevegelsen har fått de muslimske bosnjakene tettere på det serbiske storsamfunnet. 

– Det er ikke et problem for deg at det bor muslimer i Serbia?

– Nei, de er en del av samfunnet vårt, hvis vi skulle gjort noe mot dem hadde det vært feil. Men jeg respekterer dem kun hvis de forblir en del av samfunnet og ikke tvinger en annen kultur på oss, eller oppfører seg som om de vil ha en bit av landet. De har Bosnia, de kan dra dit hvis de vil, sier Gajinović.

Et forenende opprør 

400 kilometer sør for Novi Sad ligger Novi Pazar, en serbisk by med hovedsakelig muslimske bosnjaker. Når Universitas besøker studentene i byen er de alene om å fortsatt ha en blokade gående – de bor på campus og hindrer ansatte fra å jobbe. Fremme ved universitetet blir vi nektet inngang: – Ingen media slipper inn her, blir vi fortalt. 

Medieskepsisen de bosnjakiske studentene føler på er ikke ubegrunnet. Flere av de vi snakker med forteller at regimevennlige medier har brukt deres muslimske bakgrunn mot dem. Enes Dzogovic, én av studentene vi møter, ble kalt Hamas-tilhenger av avisen Informer i april i fjor. 

– Regimet har lenge splittet folket ved å bygge opp under stigma og stereotypier. Folk her i Novi Pazar og regionen rundt ble sett på som konservative, til og med primitive, men de visste egentlig ingenting om oss, sier han om serbere rundt om i landet.

Gjennom intervjuet drar Dzogović lange linjer. Han forteller om landets, regionens og folkets fortid, alltid med en ømfintlighet over tidligere regimers undertrykkelse av minoriteter og den geopolitiske situasjonen på Balkan. 

For å motarbeide inntrykket noen medier har gitt av dem, gjennomførte Dzogovic og flere andre en solidaritetsmarsj fra majoritetsmuslimske Novi Pazar til majoritetskristne Novi Sad. 

– Serbia ble kjent med oss og vi ble kjent med Serbia. Våre meninger og holdninger mot dem endret seg, og deres holdninger mot oss endret seg. 

Dzogovic er enig i det nasjonalisten Gajinović skrøt av, at studentbevegelsen har knyttet Serbia tettere sammen. Men det har ikke alltid gått fredelig for seg. Natten til 29. juni 2025, mens Dzogovic og medstudentene sov inne på campus, tok flere maskerte menn seg inn i universitetsbygningen. Universitas har sett videoer av det som ble et voldelig sammenstøt. I ettertid har det i flere medier blitt hevdet at de maskerte mennene var innleide sikkerhetsvakter fra byen Kraljevo, noe viserektoren ved universitetet har benektet. 

Studentski Trg, Beograd 

Én av de som kan ende opp med å spille en nøkkelrolle i Serbias fremtid er Vladan Đokić, rektor ved Universitetet i Beograd. En demonstrant Universitas snakker med sier at det går rykter om at Đokić står høyt på studentenes liste. Når Universitas møter ham, har han nettopp holdt appell ved Studentenes torg. Tusenvis av serbere, både studenter og støttespillere, har satt ropingen av ćaci, syngingen og hoppingen sin på pause, for å høre ham tale. 

Etter appellen hans står han bak scenen og tekster. Vi spør om et kjapt intervju, men blir bedt om å vente. Ved siden av ham står demonstrasjonens sikkerhetsvakter, studenter i refleksvest. En mann i dress bryter sirkelen av studenter for å komme inn til Đokić og hviske ham i øret. Đokić svarer kort og ser ned på mobilen igjen. Etter hvert blir det vår tur til å prate med den politiker-aktige rektoren. 

– Hva snakket du om i talen din?

– Det enorme presset akademia har vært under det siste året. Mange professorer har mistet jobben, mange studenter har blitt banket og arrestert. Det har vært et helt forferdelig år for akademia her, sier Đokić. Han har selv fått tre tiltaler rettet mot seg og blitt kalt utenlandsk agent av myndighetene, forteller han.

– Har du alltid støttet studentene?

– Ja. Jeg og så mange andre universitetsansatte.

– Hvordan er engasjementet rundt bevegelsen, 15 måneder etter ulykken i Novi Sad?

– Jeg tror de bare får mer støtte og at de kommer til å bli en viktig del av fremtiden vår.

– Det går rykter om at du står på studentenes liste, hva sier du til det?

– Jeg hadde vært stolt av å stå på listen deres. 

– Er det en rolle du er klar til å ta på deg?

– Ja.

På innsiden av Tbilisis skeive klubbmiljø

Gen z-revolusjonen i Nepal: – Sinne på et nivå vi aldri har sett i dette landet

Gen Z-protester i flere land: – Endret det noe? Nei, ikke egentlig