Store kjønnsforskjeller:
Kun fem prosent av kvinnelige studenter vil gå i krig

Kun fem prosent av kvinnelige studenter i Oslo er villige til å kjempe militært dersom Norge blir utsatt for et militært angrep. Det viser en undersøkelse Sentio har gjennomført på vegne av Universitas. 

I kontrast mente 30 prosent av de mannlige studentene at de hadde det i seg. 

Hos Olivia Mette Hammitt (21), som går kunst og formidling på Oslomet, faller denne forskjellen naturlig:

– Jeg tror det gir god mening. Kvinner har ofte lyst til å finne andre veier enn krig å løse problemer på. 

 Medstudenten Sasha Golota (21) nikker seg enig og legger til:

– Kvinner er generelt litt mer diplomatiske enn menn. 

Villig til å kjempe under noen betingelser

Litt av den samme holdningen finner vi hos to kvinnelige grunnskolelærerstudenter, Sandra Sanden (23) og Sara Ude Hasle (23). En mulig forklaring på resultatet av undersøkelsen kan være holdningsforskjeller hos kjønnene, mener studentene.

– Kvinner tenker kanskje mer på foreldre, søsken og fremtidige barn enn hva menn gjør, mener Sanden.

Både Sanden og Golota kunne godt delta i militær kamp, men bare dersom dette ble gjort på hjemmefronten. 

– Jeg ville ikke kjempet hvor som helst. Jeg ville blitt i hjembygda, forteller Sanden.

– Du ville ikke dratt til utlandet altså?

– Nei, svarer hun kontakt.

Sanden ville heller ikke flyktet dersom det ble krig. Tallene fra Sentio viser at én av fem kvinner ville forlatt landet.

Kunst og formidling-studenten Golota meddeler at de kunne kjempet hvis det var helt nødvendig.

– Hva skal til for at det er nødvendig, mener du?

– Hvis vi blir totalt invadert, svarer de.

For Hasle og Hammitt er det derimot ikke noe som ville fått dem til å kjempe militært. Likevel er det ingen tvil om de vil bidra om det en gang blir krig. I undersøkelsen til Sentio svarte 45 prosent av kvinner at de heller ville bidratt med noe annet enn militær kamp i en slik situasjon. 

Hva dette måtte være, er mer et spørsmål om hva som kreves for å sørge for at Norge bevares som et land, mener Hammitt.

– Jeg ville hjulpet til med hva enn som trengs. Mat og ly for eksempel, eller andre ting som trengs for at Norge fortsatt skal være et land.

– Det er jo jævlig skummelt

Magnus Høgli (24) går samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo (UiO) og har tidligere jobbet i Forsvaret. Han mener at hvorvidt man vil kjempe militært eller ikke er en individuell sak.

– Jeg tror man er forskjellige der. Noen har det iboende, og andre ikke. 

Han presiserer at dette er i stor grad uavhengig av kjønn, og at kjønnsforskjellene man ser i statistikken er i hans øyne etterslep av gamle holdninger om kjønn og krig. 

– Jeg tror det kommer av historiske grunner, og ikke at det er et aktivt valg. Jeg tror ikke at 95 prosent av kvinnelige studenter i Oslo tenker at det er menn sitt ansvar. 

Høgli peker også på en nokså naturlig grunn til at så få kvinner har lyst å kjempe militært for landet, nemlig at krig er skummelt.

– Det virker skummelt. Det ser du jo også på at 70 prosent av guttene svarte nei, fordi det er jo jævlig skummelt. 

Til tross for å være medlem i en familie med sterk militærbakgrunn, er Høgli skeptisk til om det har spilt noen rolle for hans personlige villighet til å kjempe for landet. 

– Det er ikke nødvendigvis familien min. For min del så føles det riktig å kjempe for Norge. Det er her jeg er født og oppvokst. 

Vil kjempe for familien

I 2015 ble Norge det første Nato-landet til å innføre allmenn verneplikt for begge kjønn, med begrunnelse i prinsippet av like plikter og rettigheter samt nødvendigheten til å dekke forsvarets kompetansebehov. Åtte år senere kunne Forsvarsdepartementet stolt meddele at kvinneandelen av soldater i førstegangstjenesten lå på 33,3 prosent. 

Agnete Brown Lillevik gjennomførte i 2020 førstegangstjenesten på Terningmoen leir og ble senere innkalt til Heimevernet i Finnmark. Nå studerer hun internasjonale studier på UiO, og er ikke i tvil om hun hadde kjempet militært for å forsvare Norge.

– Hvis noen som vet bedre enn meg beslutter at vi må kalle inn nordmenn til å kjempe, så gjør jeg det.

Lillevik er uenig i at kvinner er mindre villige til å kjempe for Norge fordi de har større bekymringer for familie enn hva menn har. Det er nettopp de bekymringene som vil få henne til å kjempe. 

– I en situasjon der jeg skal forsvare Norge, så er det jo nettopp med tanke på mamma, søster, barn og fremtidige generasjoner som gjør at jeg ville gjort hva jeg kan.

Heltene i krigsfilmene

Om man er villig til å forsvare Norge militært, omhandler på ingen måte biologiske forskjeller, mener Lillevik. Hun peker heller på sosialisering som en kraftig innflytelse, for eksempel norske krigsfilmer som hyller mannlige individer som Max Manus, en skikkelse muligens ikke alle kvinner i vårt vidstrakte land gjenkjenner seg selv i.

– Jeg tror eksempelets makt er sterkt. Få kvinner ser seg selv i de krigsheltene vi har hørt om. 

Hun mener dette gjør at flere ser på det som mindre naturlig at en kvinnekropp skal utføre hva som blir oppfattet som konvensjonelle krigsoppgaver. Noe hun selv stiller seg kategorisk uenig i.

Finnmark brent til rubbel og bit

Lillevik beskriver sin egen oppvekst i Finnmark som særlig betydningsfull for hvordan hun stiller seg overfor spørsmålet om å kjempe militært. Men også hvordan hun ved flere anledninger i Forsvaret har sett nødvendigheten til å reflektere over moralen ved å forsvare, og i verste fall drepe for Norge. 

– Finnmark, hele fylket, ble jo brent til rubbel og bit i krigen. Mange ble evakuert eller gjemte seg i fjellet. 

For Lillevik har historier fra Finnmark under andre verdenskrig og forbildene det har skapt spilt en særlig viktig rolle i hvorfor hun er villig til å kjempe for Norge. 

– Vi har mange besteforeldre eller oldeforeldre som ble hjemme og kjempet for livet. Og det er veldig mange som har sånne historier.

Dette gjør studentene hvis det blir krig:
1 av 5 ville flyktet

Kongehuset i krise: Dette mener studentene om monarkiet

Studentparlamentet ved Oslomet setter kvinnehelse på dagsordenen:
– Det er svindyrt